Film

Anmeldelse «Saint Maud»: Det er øyeblikk her som provoserer fram ren gåsehud

Horrorfilmen «Saint Maud» er sterke, severdige saker uansett hva du velger å tro på.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Saint Maud»

Regi: Rose Glass

Eng./Wal., 2020

Du kan velge å tolke «Saint Maud» som en teologisk skrekkfilm, eller en psykologisk thriller om en mentalt syk kvinne som triller dypt ned i en religiøs psykose: en personlig visjon som er mer opptatt av å holde oss i urolig uvisshet enn å skremme oss med billige triks. Nærmere «Requiem» (2006) enn «The Exorcism of Emily Rose» (2005), for å si det sånn - drevet av en oppsiktsvekkende sterk prestasjon av svensk-walisiske Morfydd Clark, som vi nylig så i en dobbeltrolle i «The Personal History of David Copperfield».

Flere av de mest intense og ubehagelige sjangerfilmene vi har sett de siste årene er regissert av (og dreier seg om) kvinner: for et par uker siden hadde «Relic» norsk premiere, og før det har blant annet «The Babadook», «Revenge» og «Raw» rystet oss. «Saint Maud» er selvsikkert skrevet og regissert av den britiske debutanten Rose Glass, som vokste opp i en katolsk klosterskole med en bestefar som var prest. Hun har ramset opp David Cronenberg, Paul Schrader og Darren Aronofsky som forbilder, og åndene til alle tre kan merkes her. Førstnevnte i noen dypt ubehagelige scener med selvskading og «body horror».

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

«Saint Maud» er selvsikkert skrevet og regissert av den britiske debutanten Rose Glass. Foto: Selmer Media

Foto: Selmer Media

Les også: Skaper kjøttlysten filmrevolusjon

De to sistnevnte i det motsetningsfulle forholdet til religion, og en dypt plaget hovedperson som befinner seg langt ute på sidelinjen. Etter en vanskelig tid som sykesøster har Maud (Morfydd Clark) flyttet inn i verdens mest deprimerende hybelleilighet i kystbyen Scarborough; rett ovenfor en bratt trapp som er påfallende lik den fader Karras trillet ned i slutten av «The Exorcist». Maud har nylig sett den katolske lyset, og har blitt dypt og inderlig religiøs. Hennes første jobb i hjemmesykepleien er å ta vare på kreftsyke Amanda Köhl (Jennifer Ehle), en amerikansk danser og koreograf som er tilstrekkelig berømt til å være temaet i flere Taschen-aktige fotobøker Maud oppdager i det romslige herskapshuset hennes.

Les også: Filmanmeldelse «Palm Springs»: Oppfinnsom og anarkistisk komedie inspirert av «Groundhog Day»

Maud føler herrens kall: hennes nye livsoppgave er å frelse Amandas arme, syndige sjel før hun dør. Etter alt å dømme har hun ikke mye tid på seg. Amanda er i de siste stadiene av lymfekreft: en kjederøykende flintstein som ikke akkurat har levd et dydig liv frem til nå. Hun tolererer Mauds pietistiske religiøsitet med ironisk distanse, men kjeder seg tilstrekkelig til å la seg underholde litt av den unge kvinnens altoppslukende gudstro.

For Maud er nærheten til Gud en ekstatisk tilstand, som på sitt mest overveldende fremkaller epileptiske anfall som er lett å forveksle med intense orgasmer. Amanda får dekket dette behovet ved å leie inn den frekke gatepiken Carol (Lily Frazer), noe Maud føler er en brysom fartsdump i veien til frelse. At Amanda gir henne en praktutgave av William Blakes «The Marriage of Heaven and Hell» heller mer bensin på bålet, og er neppe er den lektyren Maud har godt av i sin tilstand.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Foto: Selmer Media

Les også: Anmeldelse «The Sunlit Night»: En amerikansk fisk i norske Lofoten

En opprivende hendelse rundt halvveis dytter historien helt ut av likevekt, og fanger oss i Mauds subjektive synsvinkel mens vi finner ut mer om traumene som nører opp under den fanatiske religiøsiteten. «Saint Maud» er tilstrekkelig tvetydig til at den kan tolkes i minst tre forskjellige retninger. Enten er Maud virkelig et medium for høyere makter som sendes inn i hellig kamp, eller så manipuleres hun av demoniske krefter som vil henne veldig vondt. For oss gudløse hedninger er det imidlertid mye lettere å anta at Maud faller stadig dypere inn i en psykose, der katolisismen (som den så ofte er) blir stadig vanskelige å skille fra sadomasochistiske vrangforestillinger.

Les også: Filmanmeldelse: «Borat Subsequent Moviefilm»: Borat i strupen på Trumps Amerika

Måten Rose Glass tålmodig og metodisk bygger opp en stadig mer anspent stemning er basert på denne tvetydigheten, og usikkerheten i at vi ikke helt aner hva i helvete som egentlig er i ferd med å skje her. Hun spenner buestrengen til den er på randen til å ryke, med god hjelp av et konstant truende musikkspor av debutanten Adam Janota Bzowski. Vi får et temmelig klart og tydelig svar på alt sammen under de siste sekundene av «Saint Maud», med et raskt sjokk som røsker hardere enn det meste jeg kan huske å ha sett på kino på lang tid.

Det er øyeblikk her som provoserte frem ren gåsehud og sørget for at jeg vred meg engstelig i kinostolen, noe som slett ikke skjer ofte nok. De skumleste tingene skjuler seg jo aldri i de mørke skyggene. De skjuler seg langt inni oss selv.