4
ANIMASJON
«Jul på KuToppen»
Regi: Will Ashurst
Norge, 2020
Gode krefter bak kamera og mikrofonene gjør dette helkommersielle filmproduktet like spiselig som en god porsjon julegrøt. «Jul på KuToppen» er den andre filmen som har utspring fra KuToppen-attraksjonen i Dyreparken i Kristiansand, men historien føles i større grad løsrevet nå enn i «KuToppen» fra 2018. Den breies ut av produsent og animasjonsstudioet Qvisten («Knutsen og Ludvigsen»-filmene, «Månelyst i Flåklypa», m.fl.). Med sikker hånd maner de fram et enkelt, men lekkert og lyst animert univers som vil gå rett hjem hos de minste.
Igjen er det den lille kalven Klara som står i sentrum. Det er like oppunder jul, og hun forbereder seg på å feire med faren Mosk på gården. Bestevennen Gaute forteller henne den spennende historien om hva som skjer hvis ikke gårdsfolk setter ut grøt til nissen på julaften, og hvilken skjebne som venter gårdsbruk som mister fjøsnissen. Klara blir først lei seg når hun oppdager at faren, som jobber hele tida med brøyting og annet for naboene, ikke har pyntet huset til jul.
Les også: Anmeldelse «Dragevokterens jul»: Eventyrlig familiefilm med en ildsprutende maskot
Mens saue-naboen Bærnt satser på å bli bygdas største «søyemagnet» når fotografiet av det julepyntede huset hans kommer i lokalavisa, er alt grått og trist hos Mosk. Når faren blir heftet på et mildt sagt strabasiøst snøoppdrag hos den egosistiske grisen Pauline, tar Klara skjeen i egen hånd. Rettere sagt, hun gir den til fjøsnissen for at han skal hjelpe henne å pynte gården til jul. Og når nissen først har overvunnet skepsisen er han ikke vond og be. Klara skal fort få erfare at det er med grøt på KuToppen som det er med Møllers tran og bestefedre. Det kan bli for mye.
Les også: Anmeldelse «Wolfwalkers»: Mesterlig dans med ulver
Stemmene og et frodig manus av Ole Christian Solbakken spiller hovedrollene, og Klara (Henriette Faye-Schjøll) er et vinnende midtpunkt for barna mens de voksne kan få ett og annet godt poeng ut av birollene, særlig Bærnt (Jan Martin Johnsen) slår seg løs med bred dialekt og grovkornede ordspill. Fridtjov Såheim som Mosk, Mads Eldøen som Gaute og Thomas Seltzer som journalisten Elge drar opp temperaturen, mens Charlotte Frogner, Marit Andreassen og Sigrid Bonde Tusvik dukker opp i mindre taleroller. Felles for hele gjengen er et preg av overskudd, noe som slett ikke er selvfølgelig i filmer av dette «lette» kalibret.
Les også: «Knutsen & Ludvigsen 2: Det Store Dyret»: Galskapen lenge leve
At Qvisten ikke firer på kvalitetskravene er åpenbart, selv om historien i seg selv ikke er mer original enn at man kan proppe den full med snøhvite trær, romantiske bondelandskap og sjarmerende figurer, men også løpske kjelker, prompehumor, julepynt til å få støt av og en etter hvert ganske så ilter fjøsnisse som får opp magemålet og temperaturen. Gjennomgående strøs musikk som sukker og kanel på det hele, fra EDM-låter til sanger tilpasset stemning og alderssegment, og med et par høytflygende referanser som gjør at voksne kan klare den drøye timen moroa varer.