Film

Anmeldelse «Gledelig jul»: Stjernelag redder filmjula

I den norske komedien «Gledelig jul» er slekta verst, i hvert fall når det er jul.

Dagsavisen anmelder

5

FILM

«Gledelig jul»

Regi: Henrik Martin Dahlsbakken

Norge, 2020

Her kommer en dramakomedie som fyller et tradisjonelt tomrom innen sjangeren norsk julefilm på kino, laget med ironisk distanse til tematikken og med sober sans for gnisningene som oppstår når en dels dysfunksjonell storfamilie skal feire jul sammen for første gang på mange år. Med et stjernelag av Norges fremste karakterskuespillere, samt Otto Jespersen som empatisk surgubbe, er dette blitt en gledelig og ikke minst velspilt åpenbaring av en historie som balanserer fint mellom drama og lun komedie.

Les også: Filmanmeldelse «Et glass til»: Skål!

Norges mest produktive filmskaper Henrik Martin Dahlsbakken har laget gode filmer («Cave», «Rett vest», «En affære») i nær sagt alle sjangre, stort sett uten noen offentlige støttekroner og med utgangspunkt i egne manus og ideer. Nå viser han endelig hvilken finstemt og god håndverker han er også når han overlater manusarbeidet til andre. Forfatter Erlend Loe har skrevet en bredt anlagt historie uten for mange sære nykker, men heller ikke uten de mørke dragene rundt ensomhet, annerledeshet og rotløshet som skaper komedie ut av hverdagssituasjonene og gir noen overraskelser på veien.

Det er et overdådig stjernelag av skuespillere som saler seg rundt det vi kan kalle Henrik Martin Dahlsbakkens «hjem til jul»-film, uten at vi skal sette likhetstegn med den norske Netflix-serien som bærer nettopp den tittelen. Men tematikken, det å stille seg eller bli stilt til skue i en sammenheng der nervene er på høykant og fasaden på sitt skjøreste, er på ingen måte ny i filmsammenheng.

Dahlsbakkens film finner en fjern slektning, og trolig inspirasjonskilde for manusforfatter Erlend Loe, i Arnaud Desplechin «Un conte de Nöel», eller «En julefortelling» på norsk, også den med et en imponerende samling skuespillere der Cathrine Deneuve spiller kreftsyk mor som inviterer alle sine voksne barn og deres familier til å feire jul med henne – ikke uten baktanker. Den andre åpenbare inspirasjonskilden, med flere historier som etter hvert flettes sammen på melodramatisk vis, er «Love Actually».

Les også: Anmeldelse «Dianas bryllup»: Fornøyelig komedie med prinsesse Diana spøkende i bakgrunnen

I norske «Gledelig jul» er det Anne Marit Jacobsen som spiller familiens litt forsiktige, om ikke akkurat forsagte overhode, en mor som bestemmer seg for at visse ting ikke lenger skal forbli usagt. Når det massekopierte julebrevet dumper ned i postkassen som en hilsen fra sønnen og familien, er det som om noe renner over for Annemor, helt i det stille og nydelig framstilt med Jacobsens underspillende tilstedeværelse. Så spørs det da, om familiebåndene er for morkne til at de kan bøtes når skjulte sannheter kommer på bordet.

I «Gledelig jul» er vi tett oppunder julaften. Annemor og Frank (Otto Jespersen) pleier å rømme til Syden i jula, men dette året ivrer ikke Annemor for turen. Frank ringer de voksne barna og ber dem komme hjem til jul, og han lar dem vel kanskje tro at ikke alt er som det skal være med moren deres. Tanken på å dra til det ødslige småbruket for å feire jul med en mor og en far som ikke akkurat har det med å skape julestemning, faller ikke i god jord. Den litt bohemske Tessa (Iben Akerlie) har kasta ut kjæresten Emma (Marie Blokhus) og blitt sammen med sin personlige trener (Filip Berg), som attpåtil er svensk. Samuel (Nils Jørgen Kaalstad), kona Laila (Ellen Dorrit Petersen) og tenåringsbarna Petter og Linn (Tarjei Sandvik Moe og Alma Günther) er allerede i bilen på vei over fjellet til Lailas mor og far et sted på Sunnmøre, dialekten hennes tatt i betraktning, da telefonen kommer.

Les også: «Hjem til jul» går i kjente julegater

Laila er typen pertentlig, med en glutenallergisk hund på armen, alltid kontroll og ikke så rent lite selvopptatt, men nå går hun i svart, breddfull av bebreidelser over at de ikke skal kunne feire jula for tiende år på rad hos hennes perfekte foreldre. Men Samuel tøfler av gårde og viser muligens for en sjelden gangs skyld at han har noe han skulle sagt han også i et forhold som er på skilsmissen rand. Og ute i en nedsnødd campingvogn på jordet bor Nils (Dahlsbakkens faste «mentor» Ingar Helge Gimle), halvdød av kols men med et par siste sanger på lager.

Erlend Loe og Dahlsbakken utgjør en dynamisk humorduo. Historien har sine nødrim, men balanseres fint og uten overdrevne fakter og farseaktige anslag. Dahlsbakken stoler på fortellingens egenart, og der ligger også filmens styrke, i tillegg til at han alltid har tiltrukket seg de beste skuespillerne, folk som liker et stykke dugnadsarbeid sammen med en filmskaper som ikke setter seg ned og venter på at de statlige støtteordningene skal komme han i møte. Dermed blir det en svært god match når han får en ekstern manusforfatter, et produksjonsselskap og et stjernelag med på notene, i tillegg til hans faste fotograf, broren Oskar Dahlsbakken som virkelig maner fram melankolsk julestemning og en kjemi med skuespillerne som gjør at selv det forutsigbare føles friskt.

Les også: «En affære»: Uforløst erotisk thriller

Rollelisten er nesten for mye av det gode, og da har vi ikke engang nevnt Linn Skåber og andre kjente ansikter som dukker opp i til dels svært små roller. Otto Jespersen er filmens katalysator der han pusler med modelltog og en slags privat krisetelefon for ensomme, og på lurvete vis skaper han også tomrom rundt Franks figur med kyniske replikker og en distansert varme som smitter. Ellen Dorrit Petersen er rett og slett fabelaktig i en rolle langt ute på glattisen, som en frustrert og ensom isdronning. Samspillet med trykkokeren Kaalstad er klokkerent. Iben Akerlies rike framstilling av Tessa er også et godt eksempel på Dahlsbakkens intuitive skuespillerinstruksjon.

Og så har vi Anne Marit Jacobsen, som virkelig får julestjerna til å blinke i denne filmen, i det som er hennes første virkelige hovedrolle på film. Den kommer ikke et øyeblikk for tidlig, og det er en ren fryd å se hvordan hun med nærhet og et observerende sinn balanserer den stille sorgstemtheten med en klokkeklar rolletolkning av Annemor som vil samle sine og fortelle sannheter før det er for sent. Hun gjør sitt til at «Gledelig jul» blir en upretensiøs og subtilt humoristisk film med det nødvendige nærværende alvoret boblende under overflaten.