Film

Anmeldelse «Fjols til fjells»: Like flat som kram snø under en tråkkemaskin

Vi skal ikke bruke det mot teamet bak «Fjols til fjells» at de lanserer en film med påske som tema midt i vinterferien, men det blir likevel et eksempel på at det aller meste blir feil i denne umorsomme komedien.

Dagsavisen anmelder

2

KOMEDIE

«Fjols til fjells»

Regi: Petter Holmsen

Norge, 2020

Inspirert av klassikeren «Fjols til fjells» fra 1957, har regissør Petter Holmsen et mål om å vise hvordan norske fjell- og ferievaner har endret seg på seksti år. Med handling og en serie forviklinger lagt til et av de store, hypermoderne og svenskeide høyfjellshotellene med skitrekk utenfor døra og høy partyfaktor i og utenfor løypene, burde alt ligge til rette for idémyldrende filmskapere til å lage en nytolkning uten hemninger. Problemet er ikke utgangspunktet, men resultatet, som kort og godt kan oppsummeres som en øvelse i ingenting.

Les også: Anmeldelse «Flukten over grensen»: Vesentlig for barn om jødeforfølgelsen i Norge

Manusforfatter Karsten Fullu har fra før bidratt til mange sentrale norske familiefilm- og TV-drama-suksesser, men det heller uoriginale idékonseptet han her jobber ut fra gir mildt sagt dårlig uttelling. Som komedie feiler «Fjols til fjells» i det mest grunnleggende når det kommer til det faktum at en komedie helst skal være morsom. Forviklingene som oppstår i ledelsens bestrebelser etter å bli kåret som «Årets påskehotell» for femte år på rad, er så tamme og tannløse at originalfilmen faktisk framstår frisk i minnet, og gudene skal vite at den heller ikke er spesielt morsom når Leif Juster-nostalgien skrelles til side.

Les også: Anmeldelse: Ja til «Ja!» med Bjarte Hjelmeland

Anslaget for filmen er at Freddy Kalas tar «En pinne for landet», og med den og det første av flere klønete fall i skiheisen tar vi sats mot en av vinterdestinasjonene fra låten og inn i et afterski-miljø som Leif Justers Poppe-figur fra 1957 neppe kunne forestilt seg. Afterski er heller ikke barnebarnets oppskrift på drømmepåske. Han spilles av Herbert Nordum og heter selvsagt også Poppe, har bilde av «farfar» Juster på garderobedøren i Trysil-hotellet der han er «front desk manager» og har ambisjoner om å gjenåpne Hurumhei Høyfjellshotell. Det betyr Kvikklunsj, appelsiner, barneskirenn, påskekos og ekstraservice, 50-tallsord som får blodtrykket til hotelldirektør Blom (Nils Vogt) til å koke over. Når han faller død etter å ha sparket Poppe står påskebonusen til alle ansatte i fare, og med det også Poppes drøm om å gjenåpne farfarens gamle høyfjellshotell. Staben med renholdsansvarlig Pia (Anette Hoff) og kjøkkensjef Morten (Nader Khademi) bestemmer seg etter mye skrik og absolutt null ull for å legge den døde direktøren på is og gjennomføre påsken som normalt, med Poppe som stedfortredende direktør.

Les også: – Partykulturen som har inntatt påskefjellet har nesten blitt tragikomisk

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Christian Skolmen og Janne Formoe. Foto: Stig og Stein Studio/Nordisk film

Les også: Fra minus 32 grader til Sundance for Ane

Som en mellomting av «Skulle det dukke opp flere lik er det bare å ringe» og farsen «Arsenikk og gamle kniplinger» halter så handlingen framover etter hvert som partyfaktoren høynes, en ny resepsjonist (Hedda Stiernstedt) dukker opp og en ikke helt inkognito hotellanmelder i Bjarte Hjelmelands skikkelse forlanger fullkommen luksus. Men synet på hva som er morsomt i 2020, og som samtidig skal fenge «hele» familien slik filmens 6-årsanbefaling antyder, er i sammenhengen håpløst gammeldags. Kontrastene mellom gammelt og nytt i seg selv skaper ikke stor komikk, og det er påfallende at ikke sammensetningene blant stab og gjester på et storhotell utnyttes bedre. I 2020-versjonen av «Fjols til fjels» er det først og fremst et skrikende fravær av noe nær en dybde eller i det minste en idé når det kommer til miljøskildringer, klassetilhørighet og konsekvenser.

Les også: «Heksejakt»: Engasjerende varslerdrama

Noen få gode tilløp finnes for den som leter, blant annet hotellets hyttenaboer (Christian Skolmen og Janne Formoe) som dyrker det primitive, men selv tilløpene tørker ut før de blir til noe. Herbert Nordrum har sjarmen og mimikken i tillegg til høyden som gjør han til en god arvtaker etter komikerlegenden Leif Juster, men han har nesten ingenting å jobbe ut av. Det har heller ikke spillefilmdebuterende regissør Petter Holmsen, som har en utakknemlig jobb med et manus som ikke strekker seg etter noe som helst kunstnerisk. Og ja, det er også en kunst å skrive god komikk.

Les også: Slik blir den norske kinovåren 2020

Gode skuespillere som Khademi, Hoff og Hjelmeland gjør det beste de kan ut av fjollete forsøk på forviklinger og stunts, men uansett hva de selv legger i potten av sjarm og profesjonalitet er filmen like flat som kram snø under en tråkkemaskin. Selv ikke afterski-momentene blir annet en statistfylte møljescener som viser at unge folk fester til fjells. Ikke noe nytt i det. Det halvkriminelle nidportrettet av polske gjestearbeidere er dessuten i beste fall tvilsomt når det ikke legges et satirisk skjær rundt Stanislav-skikkelsen til Giedrius Savickas, en av Polens store stjerner som her har gått i prototypefella som hotellets altmuligmann.

Det sier sitt at den morsomste sekvensen i absolutt hele filmen består av bortklippa scener helt til slutt som viser at i det minste skuespillerne hadde det morsomt under innspillingen, og at Klovner i Kamps spesialskrevne nye låt «Herregud» er en potensiell hit. Men «Hører du fjellet kaller høyt over daler?» som Freddy Kalas sier, så bør du for all del finne en annen destinasjon enn «Fjols til fjells».