Anmeldelse: «Falling»: Viggo Mortensen imponerer foran og bak kamera i regidebuten

5

DRAMA

«Falling»

Regi: Viggo Mortensen

USA, 2020

Vår mann Viggo Mortensen regidebuterer med et melankolsk familiedrama om en sønn som prøver å håndtere en far svekket av aldersdemens, basert på hans egne opplevelser med foreldre som led av Alzheimers. «Falling» er ingen definisjon av lettbent underholdning, men er drevet av den samme fundamentale anstendigheten, empatien og integriteten som har kjennetegnet det meste Viggo Mortensen foretar seg - noe som foruten alle filmrollene inkluderer poesi, musikk, fotografi, billedkunst og politisk aktivisme.

Så ingen stor overraskelse at Viggo gjør det meste selv i «Falling»; han har også produsert filmen, skrevet manus, komponert musikksporet og spiller hovedrollen som piloten John Peterson. En veldig behersket, liberal småbarnsfar med fortid fra luftforsvaret, som har hentet sin far Willis (Lance Henriksen) fra familiegården i «upstate» New York, for å finne ham en bolig nærmere sitt hjem i Los Angeles.

Les også: Anmeldelse «Dragevokterens jul»: Eventyrlig familiefilm med en ildsprutende maskot

Pappa er ikke lengre i stand til å ta vare på seg selv. Han svever ut og inn av fortiden, har problemer med å orientere seg og reagerer med uhemmet raseri når virkelighetsoppfattelsen blir tåkete. Selv i klare øyeblikk er Wills en eselsta, erkekonservativ flintstein drevet av bitterhet, nikotin og gamle fordommer. Demensen har fjernet alle sosiale hemninger, og det eneste som gir den gamle knarken et snev av glede er å fornærme alle rundt seg på det groveste. Han mener at de fleste kvinner er «horer» og er veldig fiksert på at den homofile sønnen hans er en «kukksuger».

John takler farens utbrudd med resignert oppgitthet og mild humor, fast bestemt på å ikke la seg dra inn i nok en krangel av en mann som har blitt utilregnelig. Han prøver å overse fornærmelsene, selv når de rammer ektemannen Eric (Terry Chen) - og gjør tålmodige forsøk på å få kontakt med en far som ikke lengre kan nås. Tilbakeblikk fra Johns oppvekst antyder at Willis alltid var en vrang jævel (i yngre dager spilt av svenskislandske Sverrir Gudnason). En machomann som var kapabel til å vise varme og omtanke, men som oftest valgte å la seg styre av sine verste impulser - og behandlet sin første kone Gwen (Hannah Gross) så dårlig at hun til slutt forlot ham.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Lance Henriksen. Foto: Nordisk Filmdistribusjon

Les også: Filmanmeldelse: «Mank»: Hva du enn gjør, ikke se dette sjeldne mesterverket på mobilen

Demensen har ikke forvandlet Willis til et monster; bare dyttet hans dårligste egenskaper lengre opp til overflaten. Willis oppfører seg til tider så satanisk at ingen i verden ville ha klandret sønnen for å dytte den hatefulle gubben inn på et aldershjem og latt ham dø mutters alene. Men Viggo Mortensen er et mye bedre menneske enn meg, og mer opptatt av forsoning, tilgivelse og empati. Han fanger fint opp hvordan små sanseinntrykk får Willis til å fri-assosiere seg inn i fortiden, og hvordan raseriutbruddene ikke klarer å dekke over hans redsel for å miste seg selv.

I en mer melodramatisk film ville vi fått en slags forløsning mot slutten, men Viggo Mortensen er en alt for smart og sensitiv filmskaper til å nøye seg med enkle løsninger.

Les også: Filmanmeldelse «The Whistlers»: Eksentrisk sammensurium av snikmord, femme fatales og plystring

Det turbulente, traumatiske forholdet Mortensen skildrer her korresponderer absolutt ikke med det han hadde til sin egen far, men filmen berører ting som virker såpass personlige at de nesten føles private. Små glimt av barndomsminner, stemninger og fornemmelser som bare kan være selvopplevd (enkelte øyeblikk har Mortensen tidligere fortalt som anekdoter i gjestesofaen på diverse talkshows i årenes løp, så de er i sterk grad basert på hans egne opplevelser). Mortensen begynte å skrive denne historien rett etter begravelsen til moren sin, og bygget opp manuset fra små fragmenter av minner han ikke ville miste.

«Falling» fanger opp flere øyeblikk som er velobserverte og ektefølte, samt minst like mange som er dypt ubehagelige – særlig for oss som har sett egne familiemedlemmer stupe sakte ned i demenståken. Den største gleden med «Falling» er at den karismatiske kultfavoritten Lance Henriksen endelig har fått en så saftig, kompleks rolle. 80-åringen Henriksen har spilt rundt 250 film- og TV-roller, inklusive sjangerfavoritter som «Near Dark», «Aliens» og «Stone Cold». De siste årene har han dukket opp i stadig mer obskure lavbudsjettfilmer, i stadig mindre roller langt under hans verdighet – så det er en triumf at fyren endelig får en sjelden sjanse til å vise hva han er god for.

Les også: Anmeldelse «The Eight Hundred»: Storslagent kinesisk kjærlighetsbrev og krigseventyr

Han aldri spilt en rolle som dette før; som er så rå, naken og krevet at han vrenger ut så sterke følelser. Henriksen fortjener virkelig en Oscar-nominasjon! Laura Linney bemerker seg i en birolle som datteren Sarah, mens selveste David Cronenberg dukker opp i en gjesterolle som proktolog. Viggo Mortensen er så opptatt av skuespillerne rundt seg at han ser ut til å glemme sin egen rollefigur litt oppi det hele.

Vi får bare små hint om årsakene til at John behandler faren sin med så stor tålmodighet, og er villig til å finne seg i så mye i håp om å få en flyktig kontakt med ham. Men det er kanskje sånn du beholder selvfølelsen etter et ustabilt liv med dysfunksjonelle foreldre: alt du kan gjøre er å fokusere på de gode øyeblikkene og tilgi alle de dårlige.