Anmeldelse «Dianas bryllup»: Fornøyelig samlivskomedie med prinsesse Diana spøkende i bakgrunnen

5

Komedie

«Dianas bryllup»

Regi: Charlotte Blom

Norge, 2020

Det er langt mellom norske komedier som vil noe mer enn bare å gjøgle. Charlotte Bloms nye «Dianas bryllup», hennes første i det lange formatet siden debuten «Staying Alive» (2015), er imidlertid en film som borer seg ned i samlivets utfordringer uten å moralisere eller fordømme. Et lite knippe skadeskutte individers romantiske utfordringer gjennom tre tiår utgjør et fornøyelig, men også dystert bilde av det norske ekteskapet med prinsesse Diana spøkende i bakgrunnen.

Liv og Terje gifter seg i 1981, i kantina på Borregaard Industrier der de begge jobber. De er litt mer keitete og løse i snippen, men ikke mindre nervøse enn prins Charles og lady Diana som samme dag gifter seg i London. Liv og Terje har allerede fått sin Diana, og hun – som får kallenavnet Fleksnes – ligger i barnevogna mens de røykende og nyforelsket sjangler hjem til sitt nye hjem og til sine nye naboer Unni og Jan, også de tilknyttet hjørnesteinsbedriften i Sarpsborg, på et litt høyere nivå i systemet.

Men kjærligheten kjenner ingen klassetilhørighet, heller ikke hatet når det drar seg til mellom hjemmets fire vegger, eller utenfor. «Noen prater og noen puler», som Liv hoverende smeller over gjerdet til Unni når de oppsummerer sommerens ferie, henholdsvis på campingplass i Sverige og 5-stjernes hotell på Mallorca.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Marie Blokhus og pål Sverre Hagen. Foto: Maipo

Les også: Debuterer som regissør med film om voldsoffer

Mens naboparet er to ensomme under samme tak, passivt seksuelt frustrerte og i hver sin forestillingsverden, er Liv og Terje grenseløse på alle vis, og Diana og etter hvert lillebroren vokser opp med to foreldre som elsker og hater om hverandre, gjerne samtidig og uten nødbrems. Han er den alltid flirende, lekende «happy go lucky»-fyren med «nå kjører vi» som motto, som trikser og mikser med det meste uten å ta innover seg konsekvensene.

Hun er både fyrverkeri og lim i forholdet og i rollen som mor. På den andre siden av gjerdet er det tilknappet, klamt og desperat. Det hele løper mer eller mindre parallelt med verdens mest omtalte ekteskap og skilsmisse, mellom Charles og Di. Det er elegant gjort, uten å bli påtrengende eller påtatt, med Dianas død som et vannskille i tilværelsen.

Festene de fire har sammen er noe av det mest sårt underholdende vi har sett på norsk film, ikke minst et resultat av fire skuespillere som har fraskrevet seg ethvert sikkerhetsnett. Marie Blokhus og Pål Sverre Hagen slipper alle hemninger for å nå toppene og bunnene i et forhold som både verbalt og fysisk går over alle støvleskaft. Det er like stygt som det er fint, like infamt som det er ømt. Måten Charlotte Blom hele veien lar barna komme til syne, observerende og deltakende, nyanserer bildet av særlig Liv og Terje på godt og vondt.

Les også: – Det er viktig å se arbeiderklassen på film

Når vi kommer til 2020 står det nok et bryllup, og denne gangen er det Diana (som voksen spilt av Ine Marie Wilmann) som skal gifte seg med mannen Terje kaller «terroristen» (Nader Khademi). Diana og nabojenta Irene, som er forlover, har begge hatt en oppvekst med foreldre som på ingen måte er god reklame for verken foreldrerollen eller ekteskapet. Frykten for hva som skal komme utgjør kruttet i filmens finale.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Ine Marie Willman og Nader Khademi. Foto: Maipo

Det hadde ikke vært vanskelig å se for seg en Ken Loach-orientert regissør skru til dysterheten i dette manuset og omskape det til klassedrama og kjøkkenbenkrealisme av det svarteste og mest deprimerende slaget, med overgrep, omsorgssvikt og straffeutmåling som omsvøp. Blom har imidlertid valgt den lystigere Mike Leigh-varianten, full av latter, tårer, faenskap og mennesker som tråkler seg gjennom selv når de tråkker feil, som tvers igjennom viser en menneskelig side. Jannike Kruse er gripende morsom i sin rolle som den frustrerte Unni som livner til på Terje og Livs bekostning, og har i likhet med Blokhus en karakter som er en tanke mer sammensatt enn de mer endimensjonale mennene.

Les også: Filmanmeldelse: «The Personal History of David Copperfield»: Støvfri Dickens

Når det er sagt er det utrolig befriende å se hvordan Olav Waastad tar med seg sitt nyanserte og selvutleverende underspill inn i sin første større filmrolle, hvor han virkelig kan briljere ved hjelp av skreddersydd komikk, her som en litt svett, selvmedlidende og ensom mannsskikkelse. Et lite superlag av norske skuespillere kommer avslutningsvis, og det er vel lov å si at vi i sammenhengen gjerne skulle hatt flere scener med Anne Marie Ottersen og Eli Anne Linnestad som to «mater familias» med sans for det sherrysøte liv.

«Dianas bryllup» bæres oppe av et gjennomarbeidet, om ikke helt fullendt manus som lugger noe i midtpartiet. Det hjelper at handlingen heies fram av Ginges originalmusikk og et utvalg låter som skaper koloritt og framdrift enten det er Nitetrain, Bruce Springsteens «Hungry Heart», Gyllene Tider eller Le Maitré. Dette gjør «Dianas bryllup» til et humanistisk forsvar for kjærligheten og individets evne til å stå opp for seg selv, med ømhet for alle skikkelsene, til og med den klamme Jan som i 2020 kolliderer voldsomt med mannsrolle-evolusjonen. Heller ikke det er direkte uttalt, som det meste i en film som fanger «vanlige» individer i det norske samfunnet som lever i takt med tidsånden uten å nødvendigvis bli bevisstgjort gjennom de store debattene og krav om politisk korrekthet.

«Dianas bryllup» er gjennom dette et varmt portrett av arbeiderklassens utvikling gjennom disse tre tiårene. Tidsknaggene er dels ubetalelige, som hvordan en Ford Taunus i samme brunfarge som veggtapetet liver opp sammen med referanser til Orientalsk gryte og Nutrilett, og understreker hvordan 70-tallet klamrer seg fast til 80-tallet som igjen stenger for 90-tallet. En ny tid presser seg selvsagt fram, men elsk og hat går aldri ut på dato.