6
DRAMA
«Parasitt»
Regi: Bong Joon-ho
Sør-Korea, 2019
Ah, godfilm! Bong Joon-ho har vært en skikkelig spennende regissør siden gjennombruddet med seriemorder-thrilleren «Memories of Murder» (2003), og har gledet oss med godbiter som «The Host» (2006), «Snowpiercer» (2013) og «Okja» (2017).
Han drar alt opp på et enda høyere nivå med «Parasitt». Dette er ikke bare en av de største kassasuksessene i Sør-Koreas filmhistorie, men dessuten den første derfra til å vinne Gullpalmen i Cannes. «Parasitt» har i tillegg fått seks Oscar-nominasjoner; for blant annet Beste film, Beste internasjonale film og beste regi. Siden historien er så full av overraskende skruballer bør minst mulig avsløres på forhånd, men i den bredeste forstand er dette historien om to familier som vipper på hver sin side av den sosiale rangstigen.
Kim-familien bor i en trang kjellerleilighet i den dårlige delen av Seoul, der fylliker konstant tisser i smuget utenfor stuevinduet deres. De er alle arbeidsløse, men kan ikke beskrives som ressurssvake. Pappa Ki-taek (Kang-ho Song) lever under det fatalistiske mottoet: «Hvis du ikke har en plan kan ingenting gå galt – for ingenting betyr en dritt».
Familien tyvlåner WiFi-nettet til naboer, og tjener litt penger til mat ved å brette pappkartonger for en pizzarestaurant i nabolaget. Dårlige tider, helt til sønnen Ki-woo (Woo-sik choi) får en symbolsk «suseok»-velstandsstein av den mer velstående kompisen Min (Seo-joon Park). Min har dessuten et lukrativt forslag: siden han skal starte studier utenlands kan kanskje Ki-woo ta over ekstrajobben hans som engelsktutor for datteren til den velstående Park-familien? Søsteren Ki-jung (So-dam Park) forfalsker studiebevis og attester på den lokale web-kafeen, og snart står Ki-woo foran inngangsdøren til Park-familiens luksuriøse, arkitekttegnede herskapshus.
Les også: «1917» Mesterlig krigsodyssé (D+)
Ki-woo kaller seg Kevin, og sier alle de riktige tingene. Den enfoldige rikmannsfruen Yeon-kyo (Yeo-jeong Jo) ønsker ham hjertelig velkommen, uten å ane hva som venter henne. Yeon-kyo er forresten på jakt etter en kunstlærer til den unge vidunderbarn-sønnen Da-sung, og «Kevin» har et hett tips. Han sender søsteren sin, som gir seg ut for å være den eksklusive kunstterapeuten Jessica. Med hjelp av mye utspekulert taskenspill klarer hele Kim-familien å slingre seg inn i huset, en etter en. «Parasite» kunne fint ha nøyd seg med å være en anarkistisk kuppkomedie der en fattig familie snylter seg inn i velstand, men Bong Joon-ho har mye større ambisjoner.
Rundt halvveis snus hele historien på hodet, og holder oss i konstant uvisshet fram til den voldsomme slutten. «Parasite» var opprinnelig planlagt som et teaterstykke inspirert av regissørens opplevelser som ung privatlærer for en velstående familie i Seoul. Mens «Snowpiercer» iscenesatte en klassekamp på skinner, utspiller «Parasitt» seg på det vertikale planet uten å ofre noe av fremdriften.
Dette er en film fortalt i et forrykende fortellertempo, totalt uten dødpunkter. En satirisk komedie som gradvis forvandles til en tragedie. Bong Joon-ho er en skrekkelig effektiv historieforteller, som lager sykt underholdende, publikumsvennlige filmer – men han fyller samtidig filmene sine med så mye tungt tankegods at de nærmest krever at man ser dem flere ganger.
Les også: «The Lighthouse»: Eksentrisk villmannsfilm (D+)
«Parasitt» utforsker klasseforskjeller, fattigdom, privilegier og kapitalisme; hvordan det moderne samfunnet er bygget på motsetninger, og hvordan spillet er rigget fra du er født. Noen får alt, mens andre må nøye seg med småsmulene deres. Hvem av dem som egentlig er parasittene er mest et spørsmål om perspektiv. Bong Joon-ho forteller samtidig en historie helt uten helter eller skurker, der alle befinner seg i den moralske gråsonen.
Regissøren har anmodet anmeldere om å unngå spoilers, så det må vi respektere. «Parasitt» fungerer uansett optimalt med minimale forhåndskunnskaper, så alt du trenger å vite er at dette allerede er en av årets beste filmer. Se den nå med det samme, så kan vi snakke mer om den senere!