5
DRAMA
«Little Women»
Regi: Greta Gerwig
USA, 2019
Oscar-sesongen er i full gang, og det betyr at vi får sjansen til å se flere av fjorårets beste filmer på kino her hjemme. «Little Women» har sanket seks nominasjon, i blant annet kategoriene Beste film og manus.
Det er et åpent spørsmål om vi egentlig trenger enda en gjenfortelling av Louisa May Alcotts drøyt 150 år gamle selvbiografiske bildungsroman, som har blitt filmatisert omtrent hvert bidige tiår siden filmmediets fødsel. Den første kom i 1917, og den hittil siste i fjor. Mange kvinnelige medlemmer av millennials-generasjonen har fortsett et nært forhold til Gillian Armstrongs filmatisering fra 1994, som hadde Winona Ryder, Kirsten Dunst og Claire Danes i hovedrollene.
Les også: «1917» – En mesterlig krigsodyssé (D+)
Selv de av oss som ikke har et særlig nært og ømt forhold til denne romanen i det hele tatt, vil finne mye å sette pris på Greta Gerwigs utsøkte filmatisering. For uansett hvor mange ganger «Little Women» har blitt skildret på film, er det vanskelig å forestille seg at noen kunne ha gjenfortalt historien bedre enn Gerwig. Hun har dratt med seg flere av skuespillerne fra solo-regidebuten «Lady Bird» (2017), fremfor alle Oscar-nominerte Saoirse Ronan. Hun er forfatterens lett forkledde alter ego Jo March, en håpefull forfatter vi først møter i 1868, mens hun selger sin første novelle i New York. Redaktøren Dashwood (Tracy Letts) gjør det klart at hennes neste historie enten bør ende med at den kvinnelige hovedpersonen gifter seg eller dør. Fritt valg.
Gerwig har stykket opp historien i to forskjellige tidslinjer som gradvis nærmer seg hverandre. Den fragmenterte måten historien fortelles på kan innledningsvis være litt desorienterende for oss som ikke har et nært forhold til romanen, men Gerwig går ut ifra at vi har lest den like mange ganger som henne.
Les også: «The Lighthouse»: «En eksentrisk villmannsfilm» (D+)
Tilbake i 1861 vokser Jo opp beskjeden idyll i Massachusetts, sammen med mamma «Marmee» (Laura Dern) og sine tre søstre - mens pappa (Bob Odenkirk) kjemper i borgerkrigen. Jo har et tidvis turbulent forhold til den selvopptatte yngstejenta Amy (Florence Pugh), som under et raserianfall brenner opp utkastet til hennes første roman. Forsagte, sjenerte og etter hvert sykelige Beth (Eliza Scanlen) er et talent som pianist, og danner et bånd til den velstående enkemannen Mr. Laurence (Chris Cooper). Mens den mer tradisjonelle storesøsteren Meg (Emma Watson) gjør sitt eget, lille opprør ved å trosse grandtante Marchs (Meryl Streep) formaninger om at unge kvinner skal gifte seg for velstand, ikke flyktig kjærlighet.
En del tid vies også søstrenes nære vennskap til den velstående nabogutten Laurie (Timothee Chalamet), som søker trøst hos en av søstrene da han blir avvist av en annen. Det føles ikke særlig overraskende at Greta Gerwig forsterker romanens feministiske budskap mange hakk. Hun har oppdatert historien med en mer moderne attityde, der hovedpersonene er mer bevisst at de lever i en epoke der amerikanske kvinner automatisk har lavere stand. Dette er ikke en tidsalder der de har mye råderett over sine egne liv, hinsides hvem de velger å gifte seg med.
March-søstrene ser allikevel ikke ut til å være særlig tynget av samfunnet rundt dem: Gerwig holder tonen jovial og forholdsvis lettsinnet, mens hun fanger opp mye av den samme energien Joe Wright gjorde med sin tolkning av «Pride & Prejudice» (2005). Hun er mer opptatt av å skape magiske øyeblikk enn tradisjonell historiefortelling, og lykkes virkelig med å mane opp en autentisk kjemi mellom disse søstrene. Det hjelper selvfølgelig at «Little Woman» virkelig et overflødighetshorn fullstappet av førsteklasses skuespillere, som får tilstrekkelig alburom til å gi rollefigurene sterke personligheter.
Sterkest av dem alle skinner Saoirse Ronan, som i en alder av bare 25 år er i ferd med å markere seg som en av sin generasjons mest severdige skuespillere. Florence Pugh gir den trassige egoklumpen Amy noen sympatiske nyanser som har vært fraværende i tidligere filmatiseringer; en frisinnet kunstnersjel som må innfinne seg med at hun ikke er like begavet som søsteren Jo. Greta Gerwig forsterker dessuten parallellene mellom Jo og Louisa May Alcott, og gjør det klart at hennes karriere som forfatter er så til de grader viktigere enn hennes kjærlighetsliv. Selv de av oss som i utgangspunktet ikke bruser av begeistring over kostymedramaer med korsetter, krinoliner og silkebånd blir sjarmert i senk.