Film

Anmeldelse av Clint Eastwoods «Richard Jewell»: et portrett av en hverdagshelt

Clint Eastwood har blitt gradvis mer verdikonservativ med årene, og det kan tidvis merkes i filmene han lager, som i hans nye «Richard Jewell».

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«Richard Jewell»

Regi: Clint Eastwood

USA, 2019

Vi har sagt det samme i over ti år nå, men det er virkelig bemerkelsesverdig at Clint Eastwood fortsatt er så aktiv som filmskaper. Fyren fyller nitti år nå i mai, og det er lett å tolke «Richard Jewell» som en feiring av Trump-ærens republikanske merkesaker; fra raseriet mot «det onde og korrupte avskummet» i FBI, til forakten for «folkefiendene» i media og «fake news». Eastwood er imidlertid ingen Trump-supporter og er neppe særlig opptatt av dagens politiske kaos i USA. Han foretrekker å se tilbake, og har funnet enda en sann historie i stil med «Sully» (2016).

Les også: Turbulent helteepos

«Richard Jewell» er nok et portrett av en hverdagshelt som redder en rekke liv, bare for å plutselig befinner seg under angrep fra smålige statsbyråkrater. Eastwood holder seg veldig tett opp til virkelige hendelser, og bygger gradvis opp sympatien for en hovedperson det i utgangspunktet er veldig lett å mislike. Filmen legger ikke skjul på at Richard Jewell (Paul Walter Hauser) var litt av en skrue, og nærmest en tyttebærpoliti-parodi. Vi har alle møtt folk som ham; enten de er billettkontrollører, bredbente sikkerhetsansatte eller vektere i refleksvester. Den typen person som er så beruset av sin lille flik av makt at de blir en plage for sine omgivelser. Richard bærer på store drømmer om å bli en politimann, men sliter med å beholde jobben som sikkerhetsvakt. Han får sparken som skolevakt på Piedmont College etter en rekke klager om maktmisbruk, og i en alder av 33 år bor han fortsatt hjemme hos mamma Bobi (Kathy Bates). En enfoldig, grovt overvektig og litt patetisk skikkelse som er veldig fiksert på «lov og orden».

Les også: «The Mule»: Clint Eastwood i godform

Et stykke på vei minner dette faktisk mye om Seth Rogen-komedien «Observe and Report» (2009). Men i 1996 får Jewell en ekstrajobb som sikkerhetsvakt under sommerolympiaden i Atlanta, og under en kveldskonsert i Centennial-parken oppdager han en ryggsekk med en hjemmelaget rørbombe. Takket være Richards rådsnare handlingskraft blir publikummet evakuert innen bomben detonerer. En person blir drept, og over hundre blir skadet. Ting ville ha gått så mye verre hvis det ikke var for Richard Jewell, og han blir med rette hyllet som en helt i media. FBI-agenten Tom Shaw (Jon Hamm) blir imidlertid mistenksom over Jewells besynderlige oppførsel og påfallende mangel på PR-tekke i etterkant av bombeangrepet. Ikke helt ute grunn.

Les også: Filmanmeldelse «Monos»: En hypnotisk feberfabel

Jewell passer perfekt inn i profilen til den typen person som kunne ha vært troende til å selv plante en bombe på et offentlig sted, og deretter påta seg æren for å ha reddet folk fra den (sidespor: mistanken ble trolig styrket av at en politimann hadde gjort akkurat dette under sommerolympiaden i 1984, noe filmen bare nevner i en bisetning). I et svakt øyeblikk lekker Shaw denne mistanken til avisjournalisten Kathy Scuggs (Olivia Wilde), som umiddelbart lukter førstesidestoff. Over natten går Richard Jewell fra å være en folkehelt til en folkefiende. Hele livet hans blir gruslagt, og Richards instinktive respekt for autoritetsfigurer gjør situasjonen enda verre. Han gjør sitt beste for å hjelpe FBI-agentenes etterforskning av ham selv, for de er jo «kollegaer». Jewells nyansatte advokat Watson Bryant (Sam Rockwell) blir stadig mer frustrert over klientens manglende evne til å beskytte seg selv, selv om han så åpenbart er helt uskyldig.

Les også: «Parasite» varsler starten på en ny verdensorden innen filmbransjen

Ja, alt dette plugger seg rett inn Trump-tanken på at føderale myndigheter er upålitelige taskenspillere, men dette er samtidig temaer som sklir rett inn i Eastwoods antiautoritære skepsis for statsbyråkrater og sans for outsidere. Filmens største styrke er det nyanserte portrettet av hovedpersonen, som er ekstremt overbevisende spilt av Paul Walter Hauser. En forholdsvis ukjent karakterskuespiller vi tidligere har sett som enfoldige rødnakker i blant annet «I, Tonya» (2017) og «BlacKkKlansman» (2018). Eastwood antyder at Jewell muligens befant seg på autismespekteret, og hadde problemer med å plukke opp sosiale signaler – noe som i så tilfelle gjør den korte livshistorien hans enda mer opprørende. Han døde i 2007, bare 44 år gammel. Hauser ble overraskende nok ikke Oscar-nominert for kraftprestasjonen som Jewell, men det ble til gjengjeld Kathy Bates som hans stadig mer fortvilede mamma. Clint Eastwoods ukompliserte, kjøttkaker-og-poteter-registil er en perfekt match med dette materialet, men han sliter med å finne en oppløftende slutt i en historie der alle tapte.

Les også: Anmeldelse «Birds of Prey»: Margot Robbie eier fortsatt denne ikoniske glansrollen

«Richard Jewell» kunne definitivt ha vært strammet inn litt; men dette er fortsatt en av de mest velregisserte og nyanserte filmene Eastwood har laget det siste tiåret. Synd ikke nyansene når ut til alle; for den store akilleshælen i «Richard Jewell» er Eastwoods politiske fordommer. Den liberale «The Atlanta Journal-Constitution»-reporteren Kathy Scuggs er portrettert med utilslørt avsky og dryppende forakt; i Olivia Wildes skikkelse har hun blitt en amoralsk sosiopat som bokstavelig talt prostituerer seg for å få nyhetstips. Over grensen til injurierende, ikke bare fordi dette er en av de få elementene som er diktet opp for filmen – men også fordi Scuggs var en virkelig person, som selv døde under tragiske omstendigheter i ung alder. Så filmen ender opp med å bli akkurat det den angriper. Sånt forminsker ikke kraften i historien om uretten som rammet Richard Jewell, men man skulle virkelig ønske at Eastwood tok seg tid til å lage en liknende film om Kathy Scuggs.