3
ANIMASJON
«Angry Birds filmen 2»
Regi: Thurop Van Orman
USA/Fin. 2019
Siden fint få bryr seg et døyt om de engang så populære mobilspillene står denne oppfølgeren forholdsvis fritt til å frese av gårde i sin egen retning. Fortsatt en reklamefilm for finsk dataspillindustri forkledd som gjøglete barneunderholdning, men i det minste et salgsprodukt som er skapt med litt mer entusiasme enn sist. Det kreative teamet er dessuten byttet helt ut, med nye manusforfattere (som har jobbet på «Istid»-serien og «Biler 3») samt en rykende fersk regissør.
Dette er Thurop Van Ormans aller første kinofilm, men han har erfaring fra den fantasifulle animasjonsserien «Adventure Time» og skapte den tilsvarende eksentriske tegnefilmserien «The Marvelous Misadventures of Flapjack». Van Orman glimrer til med noen småmorsomme, surrealistiske og inspirerte øyeblikk; inklusive et sidespor der tre krampe-nusselige fuglunger drar ut på eventyr for å redde tre egg, en absurd opera-forestilling og en lengre sekvens som involverer et mekanisk ørnekostyme. Han strever i oppoverbakke så fort han må forholde seg til notatene fra mellomsjefene, som åpenbart har bestemt at absolutt alle dataanimerte barnefilmer må inneholde dansescener hvert tiende minutt, oppjaget skriking, bæsjehumor og flaue moralleksjoner. Men innimellom er det ting å sette pris på her.
Les også: «Scary Stories to Tell in the Dark»: Skrekkblandet fryd (Dagsavisen+)
Den passiv-aggressive, sarkastiske fuglen Red nyter sin kjendisstatus som folkehelt etter å ha reddet befolkningen på fugleøya fra de lumpne grisene. Han går imidlertid igjennom en eksistensiell krise etter at grisekongen Leonard inngår en våpenhvile; livredd for å bli ensom og venneløs igjen uten en erkefiende å kjempe mot. Heldigvis for Red, og uheldigvis for alle andre, venter en ny trussel i kulissene. Leonard har oppdaget en arktisk vulkanøy der den purpurfargede havørnen Zeta hersker nådeløst. Hun er lei av å bo i et frossent klima der all mat er dypfryst, og har slemme planer om å forvandle naboøyene til sitt personlige ferieparadis. Sinnafuglene og rampegrisene må slå seg sammen for å overvinne denne antagonisten, og setter sammen et team som består av Leonard, Red, bestekompisene Bomba og Chuck.
Ny på laget er Chucks nerdete lillesøster Silver; som er en kjempesmart kvikkas. Red og Silver misliker hverandre umiddelbart, så det er bare et tidsspørsmål før de blir kjærester. Herfra forvandler filmen seg til en barnevennlig «Mission: Impossible», mens gjengen prøver å infiltrere Zetas hovedkvarter og forhindre at hun angriper øyene deres med lavafylte iskuler. På veien lærer de alle noen viktige livsleksjoner om teamarbeid, konsekvensene av hjertesorg og kvinner i topplederstillinger.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Undertegnede var innstilt på å mislike dette med samme foraktfulle intensitet som den første «Angry Birds»-filmen, men med ekstremt lave forventninger kommer beskjedne overraskelser. Jeg kan på ingen måte påstå at denne oppfølgeren er direkte severdig, nødvendig eller noe annet enn et kynisk salgsprodukt. Jeg vil heller ikke påstå at dette er i nærheten av dataanimasjonene til Illumination, DreamWorks, Blue Sky, Disney eller Pixar (naturligvis). Men «Angry Birds filmen 2» er omtrent på nivå med Sony Pictures Animations «Hotel Transylvania»-filmer, og mye lettere å like enn deres hatverdige «Smurfene»-serie.
Selve dataanimasjonen er av høy klasse, tempoet ikke fullt så frenetisk oppjaget og slapstick-humoren til tider vittig. Noe særlig mer har vi muligens ikke rett til å forlange fra et produkt som dette. Den engelspråklige originalen har brukt betydelige deler av budsjettet på å fylle opp rollelista med drevne komikere som Bill Hader, Jason Sudeikis, Danny McBride og Tiffany Haddish (samt et gjestespill av Nicki Minaj). Her hjemme er imidlertid eneste valgmulighet norsk dubbing, på et fargerikt utvalg av dialekter supplert av blant andre Håvard Bakke, Calle Hellevang Larsen og Hans Erik Dyvik Husby. I likhet med forrige film prøver «Angry Birds filmen 2» å appellere til foreldrene i kinosalen med halvironisk åttitallsmusikk fra Bonnie Tyler, Europe, Right Said Fred, Survivor og Lionel Ritchie. Med tanke på aldersgruppen filmen sikter inn tror åpenbart produsentene at stadig flere får barn etter å ha fylt førti. Det er mer enn mulig at jeg har blitt varig yrkesskadet av en begredelig kinosommer fylt av stusselige sparebluss-barnefilmer som «Blink Bill filmen», «Ulv i fåreklær 2» og «Mio – Eventyr i Middelhavet», men i forhold til dem er «Angry Birds filmen 2» faktisk helt ok.
Les også: «Poms - livets dans»: Heller død enn dans (Dagsavisen+)