Tipper at du bør være rundt fjorten for å få optimal glede av «Deadpool», men det er tilstrekkelig underholdende for oss alle. FOTO: TWENTIETH CENTURY FOX NORWAY

Anarkistisk Marvel-galskap

Ingen kan klage på mangelen på superhelt-filmer i disse tider, men noe sånt som «Deadpool» har vi sannelig ikke sett før.

 

5

KOMEDIE

«Deadpool»

Regi: Tim Miller

USA, 2015

Marvel-universets psykotiske motsats til Snurre Sprett har endelig fått sin egen crazykomedie, som opprettholder den skrullete sjarmen fra tegneseriene. Noe som betyr streng aldersgrense i USA, flere tilfeller av kreativ ultravold og en endeløs rekke av vittige replikker pepret full av snuskete voksenord. Pluss filmhistoriens første scene der en Marvel-figur villig lar seg pløye i baken med en strap-on-dildo, ikler seg en Hugh Jackman-maske, onanerer med en babyhånd, og legger ut om sin entusiasme for den tidløse George Michael-balladen «Careless Whisper». Selvbevisst galskap preger absolutt alle aspekter av filmen, helt ned til hvordan historien er strukturert. Dette er egentlig bare to lange actionscener tråklet sammen med en serie tilbakeblikk, om hvordan den kreftsyke eks-leiesoldaten Wade Wilson (Ryan Reynolds) ble forvandlet til den sprøyte gale antihelt-mutanten Deadpool. Oppe i det hele får vi dessuten en kjærlighetshistorie, om Wades intense forhold til den tilsvarende munnrappe kjæresten Vanessa (Morena Baccarin), en skjønnhet som ser ut til å være alet opp i et laboratorium for å ha maksimal sexappell for Comic-Con-nerder.

Etter å ha gått igjennom en mutant-kur for dødelig kreft utvikler Wade «The merc with a mouth» Wilson evnen til å helbrede seg fra alle skader og blir nærmest udødelig. Men sideeffektene inkluderer en kropp dekket av grusomme arr som får ham til å se ut som avkommet til «en avokado som hadde sex med en eldre avokado». Den vanvittige torturen under eksperimentene gjør dessuten ubotelig skade på den mentale helsen til Deadpool, som blir sprø som en havrekjeks. Deadpool er dessuten helt innforstått med at han befinner seg i en film, mens han konstant slenger ut meta-kommentarer om superhelt-sjangeren, hvor forvirret han er om hvorvidt Professor X fremover vil bli spilt av Patrick Stewart eller James McAvoy, og hvor påfallende det er at de eneste «X-Men»-mutantene filmen hadde råd til er metallkjempen Colossus (Greg LaSalle) og emo-superhelten Negasonic Teenage Warhead (Brianna Hildebrandt). Deadpool ser dessuten ut til å ha en usunn seksuell fiksering på Hugh Jackmans Wolverine. Hele historien kan summeres opp i en setning: Deadpool er på jakt etter sjefsskurken Ajax (Ed Skrein), som torturerte ham under mutant-forvandlingen. Dette er en beskjeden lavbudsjettproduksjon i forhold til de siste årenes superhelt-filmer, men mangelen på ressurser har til gjengjeld gitt teamet bak «Deadpool» noe helt unikt i denne sammenhengen: kreativ frihet.

«Deadpool» er ikke en del av Disneys Marvel-filmer, men tilhører offisielt Fox-studioets «X-Men»-serie. Et sidespor som drar dette universet i helt nye, uforutsigbare retninger. At Bryan Singer skrudde om tidslinjen i X-Men-eposet «The Days of Future Past» har gitt Fox en mulighet til å hviske bort de verste feilskjærene som ble begått under den upopulære studiosjefen Tom Rothmans tragiske tid bak roret. Ikke bare klarte Singer å luke ut omtrent alt som skjedde i Brett Ratners «X-Men: The Last Stand» (2006), men dessuten alle de snodige feilvurderingene som Rothman trumfet igjennom under innspillingen av avleggeren «X-Men Origins: Wolverine» (2009). Fremfor alt den tarvelige behandlingen av Marvels mest eksentriske villmann; Deadpool, som i «Wolverine» ble forvandlet til en fjollete, anonym kvasiskurk med munnen sydd igjen. Det eneste smarte trekket som ble tatt den gangen var i gi rollen til Ryan Reynolds, som nå har fått en unik mulighet til å gjenvinne sin tapte ære. Det tilhører sjeldenhetene at en skuespiller får sjansen til å gjøre en ny tolkning av en rollefigur som ikke fungerte den første gangen, og Reynolds gir alt han har for å rette opp skadene fra «Wolverine».

Siden tittelrollen tross alt spilles av Ryan Reynolds tilbringer Deadpool litt for mye av tiden i sivil, mens han vandrer rundt med hettegenser og mye latekssminke i fjeset i scener som ikke på fungerer like bra. Det er også en dissonans mellom hvordan Wade Wilson plutselig bli rundt ti ganger mer skrullete så fort han trer på seg Deadpool-drakten, mens mye av poenget i tegneserien er at han er konstant sprut, sprøyte sinnssyk. Galskapen er dempet et par hakk i filmen, som allikevel holder seg tett opp til den anarkistiske tonen i tegneseriene. Reynolds slenger ut så mange vittigheter, obskure referanser og snuskete kommentarer at vi får noe nytt å flire av omtrent hvert tiende sekund, og det hurtige tempoet på den sexfikserte verbaldiareen gjør det lettere å tolerere at rundt en fjerdedel av det som kommer ut av munnen hans ikke er særlig gøyalt. Jeg tipper at du bør være rundt fjorten for å få optimal glede av «Deadpool», men dette er tilstrekkelig underholdende for oss alle. Under pressevisningen satt undertegnede på samme rad som to gråhårede kvinner i pensjonsalderen, og de så ut til å ha det like moro som meg.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

Lover godt for den planlagte oppfølgeren, der Deadpool angivelig vil slå seg sammen med den tidsreisende rumpesparkeren Cable. Nå som den obligatoriske opprinnelseshistorien er unnagjort kan en fortsettelse bli helt fantastisk, men bare det noe så eksentrisk som «Deadpool» faktisk er laget føles som et lite mirakel i en bransje styrt av finansfolk og markedsføringsrådgivere. Og selv om dette ikke er den første tegneseriefilmatiseringen med streng voksengrense og mangel på måtehold, går «Deadpool» betydelig lengre enn for eksempel «Kick-Ass» og «Punisher: War Zone». På alle måter et eksentrisk risikoprosjekt, som vil diktere hvordan superhelt-filmene vil komme til å se ut i årene som kommer. Blir «Deadpool» en kassasuksess kan vi forvente flere kompromissløse tegneseriefilmatiseringer fremover, preget av kreativ frihet og en vilje til å ta sjanser. Blir den en flopp vil må vi nok nøye oss enda mer av det samme gamle. Så her gjelder det å ta et personlig standpunkt, og sørge for at dette ikke blir en reprisesending på «Dredd»!