5
DOKUMENTAR
«Amazing Grace»
Regi: Alan Elliott & Sydney Pollack
USA, 2018
«Amazing Grace» ble spilt inn i 1972, men har modnet som en fin årgangsvin. På denne tiden hadde Aretha allerede spilt inn tjue album, med elleve singler som hadde toppet hitlistene på rekke og rad. Hennes neste dobbeltalbum var et markant stilskifte: en samling tradisjonelle gospelsanger hun hadde sunget i oppveksten. Aretha var tross alt datter av en luguber baptistpastor, som vokste opp med religionen og fant sangstemmen sin i farens kirke i Detroit.
Alt ble spilt inn live foran kirkegjengere i New Temple Missionary Baptist Church i Los Angeles, over to kvelder i 1972. Komplett med Aretha Franklins faste band, flankert av hennes mentor; pastor James Cleveland på piano og kirkekoret Southern California Community Choir (kledd i sort med sølvglitter-vester). Resultatet ble den mestselgende gospel-plata noensinne og den største suksessen i Franklins karriere - men ingen film, før nå.
Warner-studioet ansatte regissøren Sydney Pollack til å filme opptakene av «Amazing Grace», med planen om å slippe konserten som en TV-spesial i forbindelse med platelanseringen. Pollack hadde sanket sin første Oscar-nominasjon for «They Shoot Horses, Don’t They?», og ble senere kjent for filmer som «Three Days of the Condor» (1975), «Tootsie» (1982) og «Out of Africa» (1985). En rutinert regissør, som hadde null erfaring når det gjaldt å lage musikkfilm. Så han samlet sammen flere kameramenn utstyrt med 16mm-kameraer, og lot dem filme konserten fritt. Resultatet ble totalt tjue timer med råfilm, uten bruk av klappere. Noe som betød at det var beint umulig å synke lyden med bildene, og alt materialet var ubrukelig. Bra jobba, Sydney.
Les også: «Ingen andre enn Tarantino gir oss kinooopplevelser som dette» (DA+)
Opptakene ble vraket, TV-prosjektet ble skrinlagt, og filmrullene ble gjemt i arkivet til Warner Bros. Der hadde de trolig ha blitt liggende hvis ikke produsenten Alan Elliott pantsatte huset sitt for å kjøpe opp rettighetene til «Amazing Grace» i 2007. Regissør Sydney Pollack døde året etterpå, så Elliott tok over arbeidet med å fullføre filmen. Han klarte med hjelp av nymotens datakraft å endelig synke lyden til opptakene, og redigerte dem ned til en oppsiktsvekkende, tett konsertopplevelse på rett under nitti minutter.
En ren maktdemonstrasjon av Aretha Franklins sangstemmene, på høyden av hennes karriere. Pluss Mick Jagger og Charlie Watts, som tropper opp under andre innspillingsdag for å danse på bakerste rad. Av respekt for omgivelsene unngår Aretha å snakke direkte med publikum, og overlater alt sånt til den karismatiske pastoren, gospel-komponisten og pianisten James Cleveland, som strutter i rampelyset. Aretha Franklin starter opp med Marvin Gayes «Wholy Holy», og drypper av svette allerede midtveis i andre sang. Hun gir alt her, og ser ut til å slite seg helt ut etter en gåsehud-fremføring «Amazing Grace» - som er klimakset under første innspillingsdag. Stemningen er enda mer elektrisk under andre kveld, som rundes av med en helt fantastisk fremføring av «Never Grow Old». Innen den tid har publikummere danset i midtgangen, folk gråter, ler, skriker, jubler og tar totalt av.
Som en musikalsk opplevelse er dette virkelig storslagne greier, fanget nøkternt opp på kornete 16mm av Sydney Pollack (som vi fra tid til annen kan se i bakgrunnen mens han veiver med armene). Vi får raske glimt fra øvelsene, der Aretha Franklin sender noen iskalde diva-blikk til kordirigenten Alexander Hamilton. Opptredenen blir avbrutt en stund fordi noen har mistet et vannglass på strømkablene, og på et opphetet tidspunkt ser det ut til at to kvinnelige publikummere havner i hissig håndgemeng med hverandre. Eller kanskje de bare får et snev av Den hellige ånd. Litt vanskelig å se forskjellen. Folk som er sterke i troen vil sikkert velge å tolke «Amazing Grace» som en manifestasjon av høyere krefter, men dem om det. Filmen gir muligens et innblikk i hvorfor kirken fortsatt har en såpass sterkt posisjon i det afroamerikanske kulturlandskapet.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Dette er energisk lovsang som eksploderer i ekstatisk livsglede; den rake motsatsen til knusktørre gudstjenester, orgel og fæle salmer mange av oss forbinder med norsk kristendom. Men som vanlig er religionen samtidig den mørke skyggen over den magiske musikken. Arethas pappa C.L. Franklin heller kaldt vann på publikum med en mini-prediken som mest er av historisk interesse, og trolig er inkludert på grunn av Aretha Franklins tvetydige reaksjon på farens nærvær.
I virkeligheten var pastor C.L. Franklin en notorisk lurendreier og horebukk kjent som mannen med «the million-dollar voice», som måtte flykte fra hjembyen etter å ha gjort en tretten år gammel jente i menigheten sin gravid. Han ble skutt i 1979, og tilbragte sine siste fem år i koma. Så lenge Aretha Franklin var i live gjorde hun alt i sin makt for å forhindre at denne filmen ble offentlig vist, og gikk rettens vei for å stanse den. Først etter sangerens død i fjor klarte produsent Alan Elliott å få inngått en avtale med hennes etterlatte.
Det er uvisst hvorfor Franklin ikke ville at «Amazing Grace» så dagens lys, men det kan ha noe å gjøre med avsløringene rundt pastor James Cleveland, som angivelig viste seg å være en pedofil overgriper – og senere ble saksøkt for å ha smittet sin mindreårige fostersønn Christopher Harris med HIV. Kirkens menn fornekter seg ikke. Klarer man å overse de avskyelige overgrepene som ble begått av disse religiøse rovdyrene er «Amazing Grace» en fabelaktig musikkopplevelse, og en forrykende, gåsehudfremkallende feiring av en av musikkhistoriens største soulsangere.