4
DRAMA
«Amanda»
Regi: Michaël Hers
Fra. 2018
Siden det bestialske angrepet på pressefriheten i kontorene til «Charlie Hebdo» og de avskyelige massakrene i Paris, har Frankrike blitt rammet av et tjuetall terrorhandlinger. Fordi sårene er så ferske har franskmenn ennå ikke klart å bearbeide sorgen, raseriet og avmakten på samme måte som amerikanerne, og trusselbildet er fortsatt en åpenbar del av hverdagen. Sånt skaper en grobunn for hat og høyreekstrimisme.
«Amanda» prøver å takle disse følelsene med mye empati og hjertevarme, ikke helt ulikt hvordan flere amerikanske filmer tok for seg terrorangrepet i New York. Og i likhet med hvordan disse filmene understreket styrken i New Yorks folkesjel, gjør «Amanda» omtrent det samme for innbyggerne i Paris. Fremfor å fokusere på det politiske raseriet velger regissør Michaël Hers å utforske tomrommet de etterlatte sitter igjen med, og hvordan man fortsetter livet etter å ha opplevd ufattelige tap. Vi får ikke engang se (det fiktive) terrorangrepet som snur verden opp ned for de gjenlevende hovedpersonene. Det gjør ikke «Amanda» mindre ektefølt og sympatisk.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
David Sorel (Vincent Lacoste) bor i sentrale Paris og har et nært forhold til storesøsteren Sandrine (Ophelia Kolb), engelsklærer og alenemor for den sju år gamle datteren Amanda (Isaure Multrier). Det er bare dem, og vi får tilbringe nok tid sammen med Sandrine til at vi merker savnet og tomrommet hun etterlater.
Alt stopper opp etter at David sykler for å møte søsteren sin og oppdager en park full av blodige lik og gråtende mennesker. David har den tøffe oppgaven med å fortelle niesen hva som har skjedd. Hvorfor moren hennes aldri vil komme hjem igjen. David var mer komfortabel med rollen som lillebror enn som onkel, og føler seg slett ikke rede for å påta seg forsørgeransvaret for en ni år gammel jente. Han er i midten av tjueårene og har nok med å håndtere sin egen numne sorg. Tanken på ansvaret gjør ham livredd, men en godhjertet fyr som gjør sitt beste. De har hverandre, og det er mer enn godt nok.
Les også: «De dødes tjern»: Plasker i grunt vann (Dagsavisen+)
«Amanda» dreier seg mer om alle de små skrittene man tar etter å ha opplevd noe traumatisk og de hverdagslige utfordringene med nasjonale og personlige traumer. Å se velmenende, godhjertede mennesker stille opp for hverandre skaper kanskje ikke den helt store dramatikken, men «Amanda» er trolig en film mange franskmenn trenger å se akkurat nå.