Film

«Aladdin»: Poengløs reprise

Disneys nyinnspilling av «Aladdin» kan ikke måle seg med originalen.

Dagsavisen anmelder

3

FILM

«Aladdin»

Regi: Guy Ritchie

USA, 2019

Det er alltid interessant å se særegne regissører strekke talentene sine, men en familievennlig Disney-musikal regissert av Guy Ritchie høres mest ut som en refusert «Saturday Night Live»-sketsj. På den annen side er kanskje ikke dette noen verre ide enn Ritchies moderne gjenfortelling av sagnet om kong Arthur, så la oss ha et åpent sinn her. I alle fall så åpent sinn som det er mulig å ha for enda en av Disney-studioets nyinnspillinger.

Disney slipper disse filmene i hyppig Marvel-tempo nå, så «Aladdin» ankommer et par måneder før den dataanimerte utgaven av «Løvenes konge», og et par måneder etter Tim Burtons gjenfortelling av «Dumbo». I likhet med de fleste andre nyinnspillingene av Disney-konsernets klassiske tegnefilmer er det litt vanskelig å skjønne poenget med å gjenskape noe som uansett ikke vil måle seg med originalen, og «Aladdin» er et vanskeligere prosjekt enn de fleste.

Ikke bare på grunn av de kulturelle stereotypene, som er et større problem i dag enn da tegnefilmen kom i 1992 – men dessuten fordi så mye av «Aladdin» var bygget rundt de elleville improvisasjonene til salige Robin Williams. I likhet med «Skjønnheten og udyret» er dette dessuten en tradisjonell musikal, med sanger komponert av Alan Menken og Howard Ashman.

Les også: «'Mirai' er animasjon av ypperste klasse» (DA+)

Absolutt ingenting av dette høres ut som en film Guy Ritchie burde regissere, men historien er litt nærmere komfortsonen hans enn man kunne frykte. Dette dreier seg jo om nok en gatesmart småsvindler med store planer – la gå at «Aladdin» inneholder flere sang- og dansenumre enn «Lock, Stock and Two Smoking Barrels» og «Snatch».

Den foreldreløse gladgutten Aladdin (Mena Massoud) har vokst opp på gata i «Tusen og en natt»-byen Agrabah, der han livnærer seg som lommetyv sammen med sin kleptomane apekatt Abu. Denne versjonen introduserer prinsessen Jasmine (Naomi Scott) tidligere i historien, mens hun i all hemmelighet har sneket seg ut i byen inkognito, og møter Aladdin under sangnummeret «One Jump Ahead».

Hun er nå en viljesterk proto-feminist med ambisjoner om å ta over sin fars (Navid Negahban) rolle som sultan. I mellomtiden pønsker sultanens slemme storvesir Jafar (Marwan Kenzri) på statskupp, og trenger en «uslepen diamant» med et tilstrekkelig rent hjerte til å kunne få fatt i en magisk lampe som kan oppfylle tre ønsker. Valget faller på Aladdin. Inni flasken skjuler det seg en munnrapp, blåfarget ånd (nå spilt av en delvis dataanimert Will Smith), som virkeliggjør Aladdins drøm om å bli en vaskeekte prins – sånn at han kan imponere prinsesse Jasmin, og gifte seg med henne.

Big Willy Smith gjør ingen forsøk på å overgå Robin Williams maniske kokainoverdose-energi og improviserte verbalakrobatikk, men er mer en koselig, lun barnehageonkel med tilbakelent sjarm og deltidsjobb i Blue Man Group. Scenene med hans flaskeånd er allikevel blant de mindre vellykkede i «Aladdin», nettopp fordi det er beint umulig å matche originalen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Nyinnspillingen holder seg høvelig tett opp til tegnefilmen, men introduserer et par nye figurer: den fjollete, skandinaviske prinsen Anders (spilt av Billy Magnussen), samt prinsessens kammertjener Dalia (SNL-komikeren Nasim Pedrad), som åpenbart er lirket inn i handlingen for å gi Will Smith et kontraktfestet «love interest».

Guy Ritchie er mest på hjemmebane i de øyeblikkene han kan friske opp historien litt, og iscenesette actionscener der Aladdin benytter seg av parkour for å manøvrere seg rundt byen. Langt fra like komfortabel i musikalscenene der Aladdin og Jasmin flyr rundt i byen på et magisk teppe, mens de jodler duett-balladen «A Whole New World». En folkekjær karaoke- og talentkonkurransegjenganger, bevares, men ikke akkurat noe som vil øke Guy Ritchies street cred i nevneverdig grad. Han regisserer filmen så bra som trolig noen kunne ha gjort, men «Aladdin» føles enda mer poengløs enn de tidligere Disney-nyinnspillingene – og mangler en egen identitet.

Ingen kommer til å foretrekke dette fremfor tegnefilm-originalen, og absolutt ingen vil anse årets «Aladdin» som en fremtidig klassiker. Jeg ser allikevel frem til at Quentin Tarantino takler «The Three Caballeros» eller Spike Lee nyinnspiller «Song of the South». P.S. «Aladdin» slippes på kino både med norsk dubbing (av bl.a. Gaute Adela Aastorp Cudjoe, Lasse Vermeli og Samsaya Sharma), og det originale lydsporet. Anmeldelsen er basert på sistnevnte versjon.