Årets gullpalmevinner Ruben Östlund er ikke som andre filmskapere, og ikke skjuler han gleden og begeistringen over juryens valg heller.

Akkurat nå er Östlund størst

KOMMENTAR: Svenske Ruben Östlund greide det selv Ingmar Bergman ikke oppnådde – å vinne Gullpalmen i Cannes for en enkelt film.

 

CANNES (Dagsavisen): Kroningen av Östlunds «The Square» er en seier for den store, visjonære og originale filmkunsten. Signalet juryen sender med sitt valg kan dessuten være avgjørende for filmbransjens framtid, for hvordan filmskapere skal tenke og hva produsenter og investorer skal våge. Film som kunst og kinoen som dens fremste visningsarena kan trekke pusten igjen etter årets Gullpalme.

Les også: Cannes – 70 år under stjernene

Ruben Östlund høyner ambisjonene for hver eneste film han lager, og når det kommer til visuell utmeisling og innholdsmessig konseptualisme har han med «The Square» («Rutan» på svensk) tøyd strikken til bristepunktet. Han kom med i Cannes-konkurransen på overtid, angivelig etter å ha kjempet med nebb og klør om den siste plassen, og etter å ha blitt tvunget til å klippe filmen ned i rekordfart. At den likevel klokker inn på nær to og en halv time er en merkbar konsekvens av dette. Filmen er heller ikke like helstøpt fortellermessig som hans forrige film «Turist», men framstår som en episodisk film som rammer den svenske konformiteten der det smerter mest. Det filmen mangler av stramhet, kompenseres med energi, kompromissløshet, en atmosfære av storhet og ikke minst et mot til å grave i ubehaget og paradoksene som oppstår når man river ned de flortynne lettveggene folk reiser rundt seg selv i håp om å ikke måtte gå på akkord med instinktene. Følelsen av at «The Square» ikke er en perfekt film, og heller forstått av alle på grunn av sin observering av det typisk svenske, gjør prisen om mulig enda større og den kollektive gleden i den internasjonale filmverdenen mer gledelig. «Alle» unner «The Square» Gullpalmen.

Les også: Biter der det smerter mest

Claes Bang er den danske skuespilleren som målbærer Östlunds visjoner i rollen som sjefskuratoren Christian, mens kunstmiljøet skildres som en oppblåst ballong full av luft og ingenting. Christians nye utstilling lar seg ikke uten videre forklare, og løsningen blir et provokativt markedsføringsgrep som kommer ut av kontroll, parallelt som Christian selv mister ikke bare lommebok, men også styringen over sitt eget liv. Dette gir en tydelig kommentar til debatten om «kulturmannen», og en kritikk av medienes krav til provokasjon. Men først og fremst viser filmens menneskets iboende frykt for å bli revet med av instinktene og for at konvensjonene og med det kontrollen skal kollapse. Det beste eksemplet er scenen tatt opp på Grand Hotel i Stockholm, på en bankett for fornemme støttespillere til museet som Christian er overhode for. En performance er kveldens underholdning, en kunstner i bar overkropp (spilt av Terry Notary) agerer en stor og vill ape. Først skaper han begeistring, deretter frykt når det blir klart at han nekter å tre ut av rollen som en sjikanerende, åpenbart livsfarlig voldelig ape. Spørsmålet er når gjestene våger å ta til motmæle uten å risikere å skille seg ut fra mengden eller miste ansikt.

Les også: Nicole Kidman – Jeg trenger egentlig ikke jobbe

Denne scenen, noe av det mest fantastiske og morsomme vi noensinne har sett, ble innspilt «bare» 30 ganger før Östlund var fornøyd. Enkelte scener med Bang alene eller sammen med Elisabeth Moss, som spiller amerikansk kunstjournalist, ble tatt opp inntil 120 ganger. Det sier noe om Östlunds ambisjonsnivå. Hvordan folk forsøker å gjøre seg mindre for ikke å bli sett, er bare ett utslag av hans humoristiske og satiriske svir. På et dypere nivå avkler den ikke bare menneskelig tomhet, men også den politiske korrektheten som er i ferd med å kvele debatten og diskusjonen om hvilket samfunn vi skal være.

Pedro Almodóvar ledet årets regissørtunge Cannes-jury, og det er sannsynlig at både jurypresidenten selv og særlig Paolo Sorrentino («Den store skjønnheten») og Maren Ade («Min pappa Toni Erdmann») visste å sette pris på Östlunds særpreg og ambisiøse løft, samtidig som de øvrige prisene fordelte seg etter en filmelskers hjerte og ut fra innhold og kvaliteter, ikke nødvendigvis politisk flaggheising. Uansett er det en sensasjon å vinne verdens største filmpris, med mulig unntak av Oscar, og at en skandinav går til topps er noe også vi i Norge skal glede oss over.

Les også: Gullpalme mot mørk klangbunn

Östlund er en av de få, om ikke den eneste sentrale regissøren som tenker Skandinavia som ett marked, og det preger hans valg av skuespillere, tematikk og medarbeidere. For eksempel finnes det to versjoner av det i filmen sentrale kunstverket «Rutan» utenfor Sverige, og begge er å finne i Norge. En er allerede på plass i Grimstad, den andre skal oppføres i Vestfossen. Denne helhetstanken rundt film og det samfunnet kunstneren opererer ut fra, preger Ruben Östlunds filmkunst fra innerst til ytterst, og blir en målestokk også norske filmskapere kan strekke seg etter.

Les også: Polanski i gamle thrillerspor

Danmark er det nordiske landet som har vunnet flest gullpalmer. Bille August har tatt to, Lars von Trier en. Ingmar Bergman fikk aldri Gullpalmen for en enkelt film, men mottok æresgullpalme mot slutten av karrieren. Östlunds Gullpalme er Sveriges første siden Alf Sjöberg vant for «Miss Julie» i 1951, og den kommer på ingen måte ut av det blå. Han har langsomt, bestemt og høylytt bygd opp til dette, gjennom de samfunnsbevisste og kompromissløse kunstfilmene «De ufrivillige» og «Play» som begge var i Cannes, og gjennom «Turist», som mange mente burde blitt vist i Cannes hovedprogram og ikke i sideprogrammet. I år kjempet Östlund seg til en konkurranseplass i siste liten. Det er like lite i tråd med skandinaviske konvensjoner som det er å by hele den gallakledde salen i Cannes’ festivalpalass opp til et felles primalskrik for å feire Gullpalmen. Östlund gjorde begge deler, nærmest for å understreke at han akkurat nå er en av verdens aller fremste filmskapere.

Undertegnede var medlem av den internasjonale kritikerjuryen FIPRESCI i hovedprogrammet i Cannes, som ga prisen til franske Robin Campillos aidsdrama «120 Battements Par Minute» («BPM – Beats Per Minute»).

Les også: – Alt handler om provokasjon