Film

«Ailos reise: Et nordnorsk eventyr»: Vakkert om villrein på vidda

Oppsiktsvekkende vakkert, passe polert familiefilm om reinliv i nord. Men er’e Norge?

Dagsavisen anmelder

4

DOKUMENTAR

«Ailos reise: Et nordnorsk eventyr»

Regi: Guillaume Maidatchevsky

Finland/Frankrike, 2018

Spoiler: «Ailos reise» ender ikke med at dette reinsdyret får fast jobb på julenissens slede ved siden av Rudolf. Distributøren prøver å selge dette som «et magisk juleeventyr», men dette har absolutt ingenting med julefeiring å gjøre. Og selv om filmen har fått undertittelen «en nordnorsk reise» er dette egentlig en finsk-fransk samproduksjon – som til stor del er spilt inn på den finske siden av Lappland, i Utsjok og Riisitunturi-nasjonalparken i Posio. Men siden Bjørn Sundquists lune fortellerstemme insisterer på at «Ailos reise» utspiller seg i «Nord-Norges tøffe villmark» får vi vel ta hans ord for det.

Les også: Terningkast 6 til «Håp» - «råsterk og gripende»

Dette er en veldig polert produksjon med sveipende kameraføring og oppsiktsvekkende vakkert filmfoto, som kan minne en del om naturfilmene Disney har produsert de siste årene. Filmteamet tilbrakte et år på å fange opp scenene vi ser i denne barnevennlige dokumentaren, som følger reinsdyret Ailo gjennom et hardt leveår. Han blir født for tidlig, av en simle som forlater flokken for å kalve under villreinens vårferd ned fra vidda. Halvparten av alle reinsdyrkalvene dør innen deres første fødselsdag, og det er lett å skjønne hvorfor. De har fem minutter å komme seg på beina, fem minutter på å lære seg å gå, og Ailo er bare noen dager gammel før han må følge moren sin på en farefull ferd for å bli gjenforent med flokken.

Les også: «Skin» våger ikke være helt ærlig om hovedpersonens nazi-fortid

Det er en trygghet i flertall, men selv sammen er de fredelige planteeterne konstant omgitt av trusler. Områdene deres blir angrepet av tømrere som sager ned trærne, og konstruerer veier som ødelegger rutene der villreinen har ferdes gjennom hundrevis av år. Vi ser ikke et eneste menneske i løpet av «Ailos reise», men konsekvensene av menneskeskapte klimaforandringer og dyredrift er overalt.

Filmen følger reinen gjennom året på vidda

Filmen følger reinen gjennom året på vidda. Foto: Selmer Media

Reinsdyrene blir dessuten sirklet av en sultne ulveflokk, plaget av insekter, angrepet av jerv, og snart står vinteren for døren igjen – med snøstormer og kulde som kan nå førti minus. Ailo blir gradvis eldre, og den keitete lille kalven forvandler seg til et voksent reinsdyr. I motsetning til Disney-produksjonene den etterligner har ikke «Ailos reise» en særlig stram dramaturgi, og filmen tar mange avstikkere for å få med seg andre dyr. I løpet av ferden møter Ailo blant annet en hyperaktiv røyskatt, ildere, bjørnunger, en veldig nysgjerrig hare, ugler og en ensom, utrydningstruet fjellrev som sliter med å finne en make.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det går dessuten hardt utover skogens snackmat: Lemen. Noe som for så vidt er helt i tråd med Disney-tradisjonene. I Disney-dokumentaren «Hvit villmark» (1958) dumpet filmteamet en masse livredde lemen til sin død fra en klippe, for å opprettholde myten om at disse gnagerne begår kollektivt selvmord. Tilgjengelig på Disney+ nå! Folk hadde heldigvis blitt arrestert for sånt i dag, og «Ailos reise» begrenser seg til å observere dyreliv uten innblanding fra kamerateamet.

Filmen er forholdsvis ærlig om naturens nådeløshet, men skåner de minste seerne fra opprivende scener med dyr som blir drept, og finner en fin balanse mellom alvor og hygge uten å gi dyrene vi ser menneskelige egenskaper. Det er likevel lett å mistenke at regidebutanten Guillaume Maidatchevsky startet opptakene med en klar idé om historien han ville fortelle, og bygget filmen opp rundt opptakene han trengte. På veien fanger han opp noen oppsiktsvekkende øyeblikk, med imponerende naturbilder av det stadig skiftende landskapet. Til tider tillegger han nok reinsdyrene følelser og motivasjoner som neppe var der i utgangspunktet, og kryssklipper mellom hendelser som sikkert skjedde langt fra hverandre. Men alt som kan gi barn respekt for dyrenes sjels- og følelsesliv er en udelt positiv ting, og bidrar forhåpentligvis til å forhindre at ungene vokser opp til å bli morgendagens sosiopatiske troféjegere – eller den typen hobbyjaktfolk som føler at toppen av naturopplevelser er å drepe de forsvarsløse skapningene som bor der.