Film

«Ad Astra»: En melankolsk romodyssé

Brad Pitt gjør en av sine beste rolleprestasjoner i en sterk og imponerende romreise, skriver Dagsavisens filmanmelder.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Ad Astra»

Regi: James Gray

USA, 2019

Det finnes to muligheter: enten er vi alene i universet, eller så er vi ikke det. Begge er like skremmende». Så hva om det viser seg at vi er mutters alene i det endeløse mørket? Hva om vi bare har hverandre? James Gray tar oss med ut på en melankolsk romodysse med tung bagasje, som har et ambisjonsnivå vi sjeldent ser i disse dager - og krevet er digert lerret. Men egentlig dreier ikke dette sci-fi-dramaet seg om utforskning av fremmede planeter og utenomjordisk liv i det hele tatt.

«Ad Astra» er mest en metaforisk reise innover: om arvesynd, å løsrive seg fra fortiden og se det som er rett foran seg. Eventuelt er drama om astronomiske pappaproblemer. Selv om Gray er mest interessert i det som skjer på innsiden har han fortsatt iscenesatt en fordømt imponerende romreise – med et helt mesterlig filmfoto av Hoyte Van Hoytema. En pessimistisk visjon av hvordan den nære fremtiden kunne ha sett ut hvis vi mennesker hadde fokusert mer på romfart og utforskning av universet.

Les også: Brad Pitt til Dagsavisen om: Åpenhet, maskuliniteten og filmens framtid (DA+)

Ifølge Gray ville vi bare ha dratt med oss problemene våre til andre steder i universet. Da kunne vi ha risikert at månen ble kolonisert av kommersielle krefter, der Subway-sjapper står side om side med smakløse suvenirbutikker mens rompirater dreper hverandre utenfor i den lovløse sonen. Norge har angivelig også et romfartsprogram, noe som sikkert vil glede Erik Tandberg veldig. Astronauten Roy McBride (Brad Pitt) fulgte i sin far fotspor, og de er vanskelig å fylle. Han er sønn av den legendariske romfareren Clifford McBride (Tommy Lee Jones), som forsvant under en ekspedisjon ombord stjerneskipet Lima for å finne intelligent liv i universet.

Jorden er jevnlig rammet av kosmiske overspenninger som forårsaker ekstreme kortslutninger, og står i fare for å utrydde alt liv i solsystemet. Roy McBride overlever så vidt en ulykke på Den internasjonale romantennen, der han deiser mot jorden flere kilometer i fritt fall før fallskjermen utløses. Sjefene på SPACECOMM innkaller Roy til det han antar er et rutinemessig oppfølgingsmøte, men isteden viser seg å være et hemmeligstemplet oppdrag. Overspenningene antas å komme fra et sted utenfor planeten Neptun, og myndighetene har god grunn til å mistenke at de stammer fra stjerneskipet Lima. Alt tyder på at Clifford McBride fortsatt er i live, og muligens har mistet fotfestet.

Roys oppdrag er å reise rett i mørkets hjerte for å få kontakt med faren han ikke har sett på over 16 år. En ferd som tar ham til den mørke siden av Månen, videre til en base under overflaten på Mars, og videre ut i universets endeløse ensomhet. Roy mistenker at myndighetene holder på hemmeligheter og utnytter hans personlige bånd til faren for å iscenesette en drapsaksjon, men er ikke akkurat en mann som er i kontakt med følelsene sine. Han er viden kjent for å konstant holde en puls på 80 slag i minuttet, og gjentar stadig et mantra om å fokusere på det essensielle og ekskludere alt annet. Samtidig er Roy på vei rett inn i det store mørket han er livredd for å utforske: tomrommet etter den fraværende faren.

Brad Pitt gjør en skikkelig sterk skuespillerprestasjon her, som skraper bort den gutteaktige filmstjernesjarmen han spilte på i «Once Upon a Time… in Hollywood» og forsterker den gåtefulle tomheten som alltid har vært en del av fyrens utstråling. Dette er trolig Pitts mest dempede og innadvendte rolle siden «The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford» (2007), og en av hans aller beste. James Gray belaster ham med en fortellerstemme som til tider kommer farlig nærme sakralt Terrence Malick-nivå, men det er lett å tilgi sånne pretensiøse unoter når filmen som helhet er så sterk.

Les også: «Ingen andre enn Tarantino gir oss kinoopplevelser som dette» (DA+)

Pitt er med i hvert bidige minutt av filmen, og alle andre plasseres langt i bakgrunnen. Det går særlig hardt ut over Liv Tyler, som knapt har en eneste replikk som Joes triste ekskone tilbake på jorden. Donald Sutherland dukker opp noen minutter før han forsvinner brått ut av handlingen, det samme gjør Ruth Negga nede under overflaten på Mars. James Grays urverkpresise, tempererte registil minner såpass mye om Kubrick at det er fristende å slenge inn en klisjefull sammenlikning til «2001: En romodysse» og kanskje Coppolas «Apokalypse nå» - men dette er nærmere «Interstellar», «First Man» og «Gravity».

«Ad Astra» ble imidlertid skrevet før alle tre, og James Gray har jobbet siden 2011 med å finne finansiering til dette storprosjektet. Gray er så undervurdert at de siste tre filmene hans; prisvinnerne «Two Lovers» (2008), «The Immigrant» (2013) og «The Lost City of Z» (2016) ikke engang ble satt opp på kino her hjemme.

Hans særegne auteur-filmer marsjerer ikke akkurat i takt med kommersielle interesser, og selv ikke «Ad Astra» er i nærheten av å oppfylle Disney-studioets forventninger om en publikumsvennlig Brad Pitt-blockbuster. Isteden er dette noe mye mer interessant og ukonvensjonelt, et personlig drama iscenesatt med et imponerende ambisjonsnivå. Jeg mistenker at noen publikummere vil miste tålmodigheten med «Ad Astra»; på omtrent samme måte som enkelte hadde store problemer med Christopher Nolans «Interstellar». Men for en reise James Gray tar oss med på her; så full av syn vi aldri har sett maken til!