Gina Carano i «Haywire».

Actionfylt tullball

En velsmurt og effektiv actionfilm med et sikkert formspråk. Bare synd at handlingen ikke holder samme standard.

ACTION

 Steven Soderbergh skyter raskere enn noen andre i Hollywood, og han pendler uanstrengt mellom kunstfilmer og mer kommersielle prosjekter. «Haywire» er noe midt imellom, selv om filmen har utseendet til en klassisk actionfilm - denne gangen med en kvinnelig helt. Gina Carano (bildet) i hovedrollen er ingen hvem som helst. Hun er USAs kampsportdronning. Det vises. For der hun faller litt gjennom i mer dramatiske scener, tar hun det igjen med renter når armer, bein og kroppen tar seg av pratingen. Dette er ingen jente man kødder med! Ser vi fødselen til en ny actionstjerne? Mallory Kane er en tøff og uredd agent som tar jobbene amerikanske myndigheter ikke offisielt kan autorisere, enten det gjelder å løslate gisler eller kvitte seg med uønskede elementer. På det globale markedet. Men en dag blir Kane ført bak lyset. Og hun skjønner at det knapt er noen å stole på i dette beinharde miljøet.

Regissøren tilfører historien et formspråk som gir assosiasjoner til 70-tallets paranoiathrillere. Skuespillerne, utenom Carano, er i A-klassen. Framdriften er effektiv, settingene fascinerende.

Vel og bra. Men historien er egentlig bare tullball, vanskelig å følge med på - enda mindre å tro på, og oppsummeringen på slutten er egentlig like forvirrende. Som gjør det nærmest umulig å få skikkelig rot for filmens karakterer, Mallory Kane inkludert. Soderbergh beviser uansett at han mestrer nok en sjanger. Bruk litt bedre tid på å kvalitetssikre manuset neste gang, og det blir knall.