ACTION
«The Raid 2»
Manus & regi: Gareth Evan s
Indonesia/USA, 2014
«The Raid» kom som en bombe på de fleste av oss. En indonesisk lavbudsjettfilm regissert av den walisiske utflytteren Gareth Evans, som viste seg å være den heftigste action-balletten siden John Woos høytid på slutten av åttitallet. En kompromissløs drømmefilm for alle som vet å sette pris på barsk action, kampsport og velkoreograferte voldsomheter, og som var så kul at den ble sluppet rett på hjemmekino her hjemme. Undertegnede har vært en høylytt blodfan av «The Raid» siden jeg så den i 2012, og har stadig tynt norske distributører for mangelen på dømmekraft. Så det er en sann fryd å se at oppfølgeren «The Raid 2» nå faktisk settes opp på kino her hjemme, passende nok av distributøren Actionfilm. Mens forgjengeren var en minimalistisk sjangerfilm med en helt overveldende mengde imponerende action-sekvenser er «The Raid 2» et helt annet beist. Et operaisk gangster-epos på to og en halv time, der basketakene porsjoneres ut i jevne doser mellom kompliserte intriger og mye dialog. Dette er Gareth Evans‘ «Gudfaren 2»; et betydelig mer kostbart, ambisiøst og omfattende epos - som fortsetter et par minutter etter at forgjengeren sluttet. SWAT-politimannen Rama (Silat-mesteren Iko Uwais) rekker knapt å trekke pusten etter det hemningsløse oppgjøret i forrige film, før han sendes ut på et nytt oppdrag.
Denne gangen skal han gå deep, deep undercover som fange i et av Jakartas farligste fengsler, i håp om å bli venn med Uco (Arafin Putra). Sønnen til den mektige gangsterbossen Bangun, som kontrollerer den kriminelle underverdenen i Indonesia sammen med den japanske kartellbossen Goto. Målet er å infiltrere mafiaen og avdekke omfattende politikorrupsjon - men det viser seg å være en mer krevende oppgave enn antatt, og Rama ender opp med å tilbringe et par år bak murene. Etter å ha reddet livet til Uco under et gjørmete fangeopprør blir Rama en respektert medhjelper, som er sikret sin plass i den innerste sirkelen etter tiden i fengselet. Men han får sin plass i organisasjonen mens en blodig gangsterkrig er på trappene, og Uco viser seg å være en dypt ustabil nasjonalist med mindreverdighetskomplekser som matcher farskomplekset. Pappa Bangun er en pragmatisk businessmann som er mer opptatt av diplomati enn maktdemonstrasjoner, mens sønnen Uco utålmodig tripper i bakgrunnen. Han er lei av å vente på sin sjanse til å skinne, mens faren smisker med japanerne. Siden pappa ikke akter å gi fra seg makten frivillig, slår Uco seg sammen med den machiavelliske gangsteren Bejo (Alex Abbad), og iscenesetter en krig.
Dette er bare opptakten til en innviklet intrige som plasserer Rama midt i skuddlinjen, mens han blir dratt stadig dypere ned i den kriminelle underverdenen. Jeg vil ikke påstå at Gareth Evans er like stødig på historiefortelling som han er på å koreografere action, men han ruller ut en overraskende nyansert historie her. Et komplisert spindelvev med stadig skiftende allianser, der ingen er til å stole på. Stemning minner til tider om Nicholas Winding Refns «Only God Forgives» (bare betydelig mer livlig) og «Infernal Affairs» (som senere ble nyinnspilt av Scorsese som «The Departed»). Filmen bygger seg metodisk opp i intensitet, med actionscener som tangerer både forgjengeren og det meste annet som noensinne er festet på film. Det er øyeblikk som vil få deg til å måpe, og årsaken til at actionscenene overgår så godt som alt vi har sett tidligere, skyldes ikke bare de betydelige kampferdighetene til hovedrolleinnehaverne, men også at Gareth Evans har lagt så enormt mye flid i disse scenene. Bare koreografien i finalens kjøkkenkamp tok seks uker, og skuespillerne trente i halvannet år. Innspillingen av «The Raid 2» tok sammenlagt sju måneder, lengre tid enn de fleste Hollywood-blockbusters kan koste på seg.
Hver minste bevegelse er utarbeidet i detalj, uten spesialeffekter og utført med enorm disiplin. Gareth Evans kombinerer virtuos kameraføring, kløktig redigering og noen av klodens mest imponerende kampsportutøvere på en måte som er rent ut mesterlig - og til tider ekstremt voldsomt. «The Raid 2» er en av de første filmene på lenge som har fått streng 18-årsgrense på grunn av sine brutale basketak, og ikke uten grunn. Bare det at to at Ramas argeste motstandere har kallenavnene «Hammer Girl» og «Baseball Bat Man» understreker at det går hardt for seg her. Det er beundringsverdig at Evans har laget en film som er så annerledes enn forgjengeren, men samtidig så til de grader innfrir forventningene. Personlig foretrekker jeg fortsatt den første «The Raid»; som var tettere fortalt, mer ikonisk og en time kortere. Den fanget opp lyn i flaske, og var helt perfekt i sin minimalisme. «The Raid 2» er mer ujevn, seigere og krever mer konsentrasjon - men isolert sett er nok kampscenene enda mer imponerende her. Så smak og behag. Bare det at vi får sjansen til å se «The Raid 2» på kino i Norge er en gavepakke vi bør være takknemlige for! Sammen utgjør disse to filmene en ny standard innen kompromissløs action, før trilogien avsluttes (og forhåpentligvis tangeres) om et par år med «The Raid 3».