«A Star Is Born»: Synger gamle sanger om igjen

Gjenfortellingen av det klassiske showbiz-melodramaet «A Star Is Born» er drevet av lidenskap, talent og sterke skuespillerprestasjoner fra blant andre Lady Gaga.

4

Drama

«A Star Is Born»

Regi: Bradley Cooper

USA, 2018

Mot slutten av «A Star is Born» har Sam Elliot en monolog om hvordan all musikk egentlig bare er tolv noter mellom hver oktav; den samme historien gjentatt i det uendelige for evig tid. Så alt en artist kan tilby verden er sin tolkning av disse tolv notene. Og det er akkurat hva Bradley Cooper gjør i sin coverversjon av «A Star is Born»: han spiller den samme, gamle sangen vi har hørt så mange ganger før, og ikke bare i de fire tidligere filmversjonene av historien. En tidløs skillingsvise om tragisk kjærlighet, suksessens bakside og selvdestruktive impulser. Cooper ser ut til å være mest inspirert av den siste nyinnspillingen fra 1976; som var dominert av det betydelige diva-egoet til produsent og hovedrolleinnehaver Barbra Streisand. En konfliktfylt innspilling som fikk Streisands motspiller Kris Kristofferson til å kommentere tørt «it may have cured me of the movies». Bradley Cooper har selv tatt rollen Kristofferson spilte for over førti år siden; som den alkoholiserte countryrockestjernen som får tilbake gnisten etter at han faller for en yngre artist. I dette tilfelle Stefani Joanne Angelina Germanotta, bedre kjent som Lady Gaga. På et tidspunkt skulle Clint Eastwood regissere filmen med Beyonce i hovedrollen, noe som må sies å være en morsom kombinasjon. Isteden har «A Star is Born» blitt regidebuten til Bradley Cooper, som åpenbart har investert mye lidenskap i dette prosjektet. Ingen hadde den helt store troen på av Lady Gaga ville klare å mestre en krevende hovedrolle som dette, men selv de av oss som ikke kan påstå å tilhøre hennes skare av «little monster»-fans må innrømme at hun imponerer her.

Filmen fungerer best i oppløpet, mens countryrockeren Jackson Maine (Bradley Cooper) er på en arenaturne i California, og sjangler innom nærmeste bar på jakt etter sprit etter en konsert. Han ender opp i en homseklubb der servitøren Ally (Lady Gaga) fremfører Edith Piaf-klassikeren «La Vie en Rose» under en kabaretkveld ellers forbeholdt dragartister. Øynene deres møtes, gnister oppstår og de tilbringer en lang natt sammen. Ally ender opp i et barslagsmål med en ufyselig politimann, og Jackson bandasjerer hånden hennes med fryste erter og gaffateip. Allerede her kommer Bradley Coopers styrke som regissør godt til syne, mens han fanger opp intime øyeblikk med improvisert dialog og håndholdt kamera. Vi tror på disse folka, og kjemien som oppstår mellom dem føles autentisk. Et døgn senere dras Ally ut på scenen for å synge en duett sammen med Jackson, foran mange tusen jublende publikummere. Et mobilopptak av denne opptredenen blir en stor viral-hitt på verdensvebben, og snart blir Ally kontaktet av den britiske impresarioen Rez (Rafi Gavron). En slesk stjernemaker som kan oppfylle Allys drømmer om å bli berømt, så lenge hun skrubber bort alt som minner om personlig særpreg – og blir et syntetisk salgsprodukt ikke helt ulik det Lady Gaga selv var i starten av karrieren. Jacksons alkohol- og rusproblemer tar overhånd i takt med Allys popularitet; men i denne versjonen av historien er ikke Jackson Maine drevet av sjalusi over at hennes suksess overskygger hans egen. Han er bare skuffet over hvor mye av seg selv hun må ofre på veien. Bradley Cooper inkluderer noen nyanser som har vært fraværende fra tidligere tolkninger av historien og en fin moral: å være en populær artist har ingen mening hvis du ikke har noe av verdi å fortelle publikum.

Han har også funnet en måte å tangere det pinlige høydepunktet fra 1954-versjonen, der James Mason sjangler opp på scenen under Oscar-gallaen og dasker Judy Garland i fjeset. Cooper gir oss hint om Jacksons traumatiske oppvekst, og hans rørende forhold til den betydelig eldre halvbroren Bobby (Sam Elliot). Det er i seg selv hyggelig å se den karismatiske hardhausen Elliott i en såpass saftig birolle; som får en ekstra tyngde av at Cooper har formet sin egen rollefigur etter skuespilleren. Cooper senker stemmen sin en oktav for å etterlikne Elliots dype toneleie, og har hardtrent for å få sangstemmen sin i form. Det hjelper veldig at sangere er spilt inn live uten nevneverdig bearbeiding, noe som gir dem den røff autentisitet. I alle fall frem til den feilvurderte slutten; der Gaga bæljer ut en Celine Dion-aktig kraftballade som er ment å være filmens følelsesmessig høydepunkt, men som i alle fall for min del føles som en skikkelig nedtur. Det har versert rykter om at filmselskapet fikk panikk etter å ha sett første klipp av «A Star is Born», og brukte uvanlig mye tid på å bearbeide filmen på klippebordet. I så tilfelle en av de sjeldne tilfellene der studioinnblandingen har båret frukter, og hjulpet en uerfaren regissør med å finne stemmen sin. Det er litt skuffende at Cooper holder seg så tett opp til nyinnspillingen fra 1976, selv om det sikkert er en film bare et lite mindretall av publikummet har sett. Men i en tidsalder der så mange studiofilmer er karaoke-versjoner av gamle klassikere, føles det befriende å høre en coverversjon som i det minste er fremført med lidenskap og personlig særpreg.