Film

«A Hidden Life»: Teologisk tåkeheim

Hvor langt er man villig til å gå for å leve i henhold til Guds ord?

Dagsavisen anmelder

3

DRAMA

«A Hidden Life»

Regi: Terrence Malick

USA/Ty. - 2019

Terrence Malicks religiøsitet er tett sammenknyttet med hans arbeid som filmskaper, og han er en av de få regissørene der ute som virkelig prøver å fange opp noe større enn seg selv på film. Malicks kristenkatolske livssyn er den fremste drivkraften i «A Hidden Life», som i teorien burde ha vært et comeback etter flere års selvransakelse. Det siste tiåret har Malick jobbet intenst med et audiovisuelt dagbokprosjekt, der han prøvde å fange opp scener fra sitt eget liv og finne en høyere mening med det. En stadig synkende kurve med abstrakt navlebeskueri, der Malick gikk stadig mer vill i kornåkeren. Etter skuffelsene «To The Wonder» (2012), «Knight of Cups» (2015) og «Song to Song» (2017) fryktet selv den mest intense fansen at Terrence Malick totalt hadde mistet grepet.

«A Hidden Life» skiller seg markant fra denne trilogien ved å ha en historie å fortelle, med en klar begynnelse og en slutt. Et meditativt, teologisk drama om den østerrikske pasifisten Franz Jägerstätter, som ble henrettet av nazistene i 1943 etter å konsekvent ha nektet å sverge troskap til Adolf Hitler. Jägerstätter ble posthumt saligkåret og kanonisert som martyr av Den katolske kirke i 2007. Hans skjebne var helt ukjent frem til en biografi ble publisert i 1964, og siden den gangen har han vært temaet i flere bøker, en tysk TV-film og dokumentaren «Franz Jägerstätter: A Man of Conscience» (2009).

Filmen er basert på brevene totalnekteren Jägerstätter sendte til kona i fangenskap, samlet i boken «Franz Jägerstätter: Letters and Writings from Prison», som Malick kjøpte opp rettighetene til. I tiden før andre verdenskrig lever bonden og kirketjeneren Franz (August Diehl) et idyllisk liv sammen med kona Fani (Valerie Pachner), og deres tre barn. De er dypt forelsket, og deler en stor entusiasme for jordbruk og religion.

Samholdet i den østerrikske bondelandsbyen St. Radegund er tett, og Jägerstätter er ansett som en viktig samfunnsstøtte i nærmiljøet. Etter at krigen bryter ut, stiller Franz pliktskyldig opp som soldat sammen med de andre karene i bygda, og når franskmennene er overvunnet vender han hjem til kona igjen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Krigen er imidlertid langt fra over, og nazismen har infisert landsbyen. Gode menn blir forgiftet av hat, og mørke uværsskyer samler seg over St. Radegund. Paradiset er invadert av slanger. Flere av karene i byen misliker retningen samfunnet tar, men bare Fritz har ryggrad til å stå for sine meninger. Han føler at nazismen representerer ren ondskap, og at krigen er i direkte opposisjon til Guds vilje. Ikke populært i en provins mest kjent for å være Hitlers fødested.

Landsbypresten formaner Fritz om å jenke seg av hensyn til familien, men han er alt for prinsippfast, samvittighetsfull og sterk i troen. Jägerstätter nekter å tjenestegjøre som soldat, og blir fengslet av nazistene. Akkurat som Jesus blir han mishandlet, torturert og fristet av djevelske krefter til å gi slipp på sine religiøse prinsipper, men Fritz vil heller blir henrettet enn å gå på akkord med sin overbevisning. «Det er bedre å lide urett enn å utføre den». Hjemme i Radegund blir kona Fani utstøtt og spottet, mens naboungene kaster stein på døtrene hennes.

Livshistorien til Jägerstätter er bemerkelsesverdig og hans heltemot virkelig beundringsverdig, men den andektige måten Terrence Malick velger å fortelle den på er mildt sagt frustrerende. Fremfor å lage en konvensjonell biografi har Malick rotet rundt i sin gamle sekk med regitriks, og tar i bruk akkurat den samme tilnærmingen som gjorde hans tre siste filmer så irriterende. Det betyr at «A Hidden Life» nok en gang består av håndholdte tagninger filmet digitalt med vidvinkellinse, og er bygget opp av montasjescener der skuespillerne friassosierer og improviserer innenfor et løst rammeverk mens sakrale fortellerstemmer filosoferer om Guds nåde.

Malick har nok en gang rekonstruert filmen på klippebordet, et arbeid som tok nærmere tre år og varte så lenge at birolleskuespillerne Bruno Ganz og Michael Nyqvist døde lenge før premieren. Den eneste årsaken til at Malick ikke har inkludert flere scener med damer som begeistret danser i strandkanten med armene veivende over hodet denne gangen, er at historien utspiller seg ved de østerrikske alpene. Så isteden danser de begeistret rundt i kornåkere.

«A Hidden Life» er dessuten Malicks lengste film, med en spilletid på nærmere tre timer - og den føles som en av de lengste filmene noensinne laget.

Malick vender tilbake til ikonografien fra sitt mesterverk «Days of Heaven» (1978), som ble den siste filmen før han tok tjue års pause som regissør. Igjen romantiserer Malick jordbruk som det nærmeste mennesket kan komme lykke, mens hardtarbeidende bønder lever i pakt med Guds skaperverk og koser med hverandre i kornåkeren. «A Hidden Life» er virkelig en festforestilling for fans av kornåkere. I hvor stor grad man setter pris på denne teologiske tåkeheimen er nok avhengig av hvor mye man identifiserer seg med regissørens livssyn. For oss hedninger som ikke deler Malicks inderlige, pietistiske kjærlighet til kristen mytologi er det mye å bli frustrert over her, for religiøsiteten gjennomsyrer alle aspekter av filmen.

Malick har åpenbart bestemt seg for å forvandle kinoer til kirker og spre sitt fromme budskap på lerretet. Han har allerede fullført innspillingen av sitt kristne drama «The Last Planet», som iscenesetter høydepunkter fra livet til Jesus Kristus.