Film

«47 Meters Down: Uncaged»: Hai på deg, igjen!

Det er en kunst å skrike i panikk med stor overbevisning.

Dagsavisen anmelder

3

DRAMA

«47 Meters Down: Uncaged»

Regi: Johannes Roberts

Eng/USA/Dom.rep

Den beskjedne lavbudsjett-thrilleren «47 Meters Down» (2017) melket mye spenning ut av sitt minimalistiske utgangspunkt: to søstre (spilt av Mandy Moore og Claire Holt) fanget på havbunnen i et rustent haibur, mens oksygentankene deres gradvis går tomme og de sirkles av skrubbsultne hvithaier. Filmen markerte seg med en slem narreslutt som burde ha utelukket en fortsettelse, men nå kommer «47 Meters Down: Uncaged».

Denne frittstående oppfølgeren har ingen sammenheng med den første filmen, rent bortsett fra at to søstre nok en gang er fanget på havbunnen i Mexico sammen med (minst) en ilter hvithai. Den britiske B-filmregissøren Johannes Roberts er tilbake, med en ny samling unge skuespillere som skal bli haiføde. Det er muligens verdt å nevne at to av dem er filmdebutanter i slekt med kjentfolk: Corinne Foxx er datteren til Jamie Foxx, mens Sistine Stallone er datteren til Sylvester. Etter å ha sett «47 Meter Down: Uncaged» er fortsatt vrient å si om de er kompetente skuespillere, siden jentene tilbringer mesteparten av spilletiden under vann med oksygenmasker – mens vi hører stemmene deres gjennom mikrofoner. Men begge kan sannelig skrike i panikk med stor overbevisning.

Mobbeofferet Mia (Sophie Nelisse) kommer ikke særlig godt overens med sin populære stesøster Sasha (Corinne Foxx), som bare himler oppgitt med øynene da de slemme jentene dytter henne ned i skolens svømmebasseng. Mia har nylig flyttet til Yucatan-halvøya i Mexico, der pappa Grant (John Corbett) jobber som maritimarkeolog. Han er travelt med å utforske ruinene av et stort Maya-tempel på havbunnen, og sender døtrene på en guidet turistbåt for å studere haier. Det er lett å tenke seg hva som kunne ha skjedd videre, men isteden slenger filmen inn en liten skruball. Sasha overtaler Mia til å skulke båtturen, og isteden drar de ut på oppdagelsesferd sammen med venninnene Nicole (Sistine Stallone) og Alexa (Brianne Tju). Jentene ender opp i en idyllisk lagune, som tilfeldigvis også er en av nedgangene til Maya-ruinene Grant utforsker. En kasse full av dykkerutstyr ligger klart til arkeologene, så det ville nesten vært en skam å ikke ta en rask scubatur for å sjekke ut ruinene. Mia føler at dette er en dårlig ide, men lar seg overtale av jentene. De burde ha hørt på Mia. Etter å ha utforsket et alter brukt til menneskeofringer blir alle fire fanget i ruinene sammen med en gigantisk albino-hvithai, som dessuten er blind og orienterer seg utelukkende via hørselen. Nei, sånne haier eksisterer ikke ute i virkeligheten, men de digitale spesialeffektene er tilstrekkelig overbevisende til å narre oss. Den eneste sjansen jentene har til å overleve er å bevege seg lengre innover i tempelruinenes labyrintiske ganger, i håp om å nå frem til pappa Grant og hans to assistenter, som jobber i den andre enden.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Så fort jentene havner under vann holder historien brukbar fremdrift, mens stadig nye problemer introduseres, situasjonen går fra ille til mye verre og rollelista gradvis blir jafset opp. Det hjelper at Johannes Roberts fikk tilstrekkelig med penger til å konstruere denne undervannsbyen i to vanntank-studioer, og det bør slett ikke undervurderes hvor krevende det er å spille inn mesteparten av en film under vann. Selv ikke en såpass tøysete B-røverfilm som dette. Første «47 Meters Down» ble en overraskende stor kassasuksess, og den mest innbringende indiefilmen i 2017. Ikke akkurat en essensiell kino-opplevelse, men den fungerte helt brukbart som en beskjeden B-film. Akkurat det samme kan sies om oppfølgeren. Siden «47 Meters Down: Uncaged» har et såpass avslappet forhold til realisme føles det som en tapt mulighet at filmen ikke går mye lengre – og ikke våger å bli tilstrekkelig «Piranha 3D»-ellevill. Dette er ikke en spesielt voldsom film, og som sjangerøvelse gjør den sjeldent noe direkte oppfinnsomt, men «Uncaged» klarer allikevel å bygge opp et brukbart spenningsnivå - mens jentene kravler stadig lengre innover de klaustrofobiske gangene i stil med James Cameron-produksjonen «Sanctum», og presser seg nedover trange katakomber som kunne kommet rett fra en akvatisk variant av «As Above, So Below». Det er scener her som dessuten bygger opp den samme klaustrofobien som Neil Marshalls «The Decent», og vi får attpåtil en vittig variant av Samuel L. Jacksons enetale fra «Deep Blue Sea». «47 Meters Down: Uncaged» klarer aldri å overgå disse forbildene, men man skal ikke kimse av effektive lavbudsjett-thrillere som overgår lave forventninger.