Film

«3 kvinner»: Den ulydige humanisten

Bare det at den prisbelønte «Offside»-regissøren Jafar Panahi fortsatt lager film er et utslag av stort heltemot og fryktløs sivil ulydighet.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«3 kvinner»

Regi: Jafar Panahi

Iran, 2018

I 2010 ble han pågrepet og dømt til tjue års arbeidsforbud som filmskaper, som straff for å ha laget «antiislamsk propaganda». Irans myndigheter har beslaglagt passet til Panahi, som risikerer en lang fengselsstraff hvis han trosser regiforbudet, skriver filmmanus eller bare uttaler seg til media.

Kommentar: «Han skulle vært hovedgjest i Oslo – ble kneblet av iranske myndigheter»

Jafar Panahi har heldigvis ikke latt seg true til stillhet, om noe har han bare blitt mer produktiv. «3 Kvinner» er hans fjerde film etter regiforbudet (etter dokumentaren «This is Not a Film», «Close Curtain» og «Taxi Teheran»), noe som er en stor seier i seg selv – selv om den i likhet med de tre tidligere måtte spilles inn i hemmelighet, og deretter smugles ut av Iran. «3 kvinner» endte opp med å bli tildelt prisen for beste manus under fjorårets Cannes-festival, trolig mest for å understreke den enorme internasjonale støtten Panahi fortsatt har. Dette er nok et humanistisk drama med en kritisk holdning til teokratiet i Iran, som har lirket inn noen klare referanser til regissørens avdøde mentor, samarbeidspartner og forbilde Abbas Kiarostami.

Les også: – Jeg så hvordan grensene ble flyttet for hva vi aksepterer av hatretorikk (Dagsvisen+)

Nok en gang spiller Jafar Panahi en fiktiv versjon av seg selv, og det samme gjør en av Irans mest kjente kvinnelige skuespillere: Behnaz Jafari. Hun har fått tilsendt en urovekkende videosnutt filmet på et mobilkamera, der tenåringen Marziyeh Rezaei (også hun oppført på rollelista under sitt virkelige navn) desperat retter seg mot Behnaz. Det eneste Marziyeh vil er å studere drama på universitetet i Teheran, men familien har sviktet henne totalt. Hennes siste håp var at en respektert skuespiller som Behnaz ville tale hennes sak, men hun svarte aldri på telefonen. Mobilopptaket ender med at den fortvilte jenta tar et rep rundt halsen, og tilsynelatende begår selvmord i en grotte. Behnaz Jafari har ikke mottatt noen ubesvarte anrop fra denne jenta, og har aldri hørt om henne før nå. Men Behnaz er naturligvis dypt rystet, og så preget av skyldfølelse at hun har forlatt innspillingen av sin siste filmproduksjon. Det er samtidig noe med dette mobilopptaket som skurrer litt, og Behnaz har et lite håp om at Marziyeh har fingert selvmordet for å fange oppmerksomheten hennes. Skuespilleren har rekruttert sin gode venn Jafar Panahi som sjåfør, og sammen begir de seg ut på kjøretur til denne jentas hjemtrakter i Saran (tilfeldigvis også området der foreldrene til regissøren kommer fra). Et ruralt stammesamfunn i nordvestre Iran, preget av glissen bebyggelse rundt smale grusveier og befolket av stolte aserbajdsjanere som i hovedsak snakker tyrkisk.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Her oppdager de at Marziyeh har vært savnet i flere dager, men familien er mest opptatt av hvordan datterens ulydige oppførsel bringer skam på navnet deres. I løpet av denne reisen tegner Jafar Panahi et varsomt portrett av kvinneforakt og sneversynt hverdagsundertrykkelse, som etter revolusjonen gikk særlig hardt ut over kunstnere, fritenkere og intellektuelle. Tittelens tredje kvinne er så marginalisert at vi bare ser raske glimt av henne. Før revolusjonen var Shahrzad er berømt skuespiller, danser og artist, som ble fratatt av alt av prestestyret. Etter å ha vendt tilbake til hjembyen ble hun terrorisert, ydmyket og isolert, tvunget til å bo alene i utkanten av landsbyen som en heks. Landsbyboerne har et motsetningsfylt forhold til kunstnere: Behnaz Jafari blir hyllet som en stjerne og omsvermet av barn som vil ha autografen hennes, mens mennene fnyser foraktfult av kvinner som vil bli «gjøglere» som henne. Symboler på mannlig virilitet blir behandlet med nesegrus ærbødighet (enten det er avlsokser eller forhuden til guttebabyer), mens kvinnene mest blir behandlet som underdanige tjenere. Fattigdom og mangel på utdannelse blir en grobunn for primitiv overtro, og religionen forhindrer at samfunnet utvikler seg.

Les også: «Slottet i Provence»: Besatt av kunsten

Etter den systematiske statlige terroren Jafar Panahi har blitt utsatt for ville det være lett å unnskylde at han er drevet av bitterhet, men «3 kvinner» er slett ingen rasende film. Panahi er en mild humanist med stor empati for alle han møter, og plasserer seg selv langt i bakgrunnen. Han skildrer seg selv som en passiv observatør, og unngår skarp politisk kritikk. Men at han retter fokuset på filmens marginaliserte kvinneskikkelser er sikkert mer enn nok til å provosere de religiøse tyrannene som prøver å kneble ham.

Les også: Keanu Reeves har endelig fått sin velfortjente respekt (Dagsavisen+)