3
DRAMA
«22 July»
Regi: Paul Greengrass
USA – 2018
For oss i Norge er det naturligvis uhyre vrient å løsrive filmen fra vårt forhold til hendelsene som skildres her, og det merkes at «22 July» retter seg mot et internasjonalt publikum som kanskje ikke kjenner detaljene rundt saken. Det er hevet over enhver tvil at regissør/manusforfatter Paul Greengrass er drevet av dønn hederlige intensjoner, men hans tolkning av hendelsene er på sitt beste mangelfulle – på sitt verste direkte innsiktsløse. Han er i mindre grad drevet av behovet for å forstå hvorfor tragedien skjedde, og mer opptatt av å bruke hendelsene for å advare om hva som kan skje i fremtiden.
For Greengrass var Anders Behring Breivik et sendebud om den økende høyreekstremismen i Europa, og en tidlig representant for «alt-right»-bevegelsen. Massemorderens paranoide sprøyt om «den politiske korrekte eliten», «multikulturelle forrædere» og «kulturmarxister» virket dypt ustabilt og ekstremt for sju år siden. I dag er dette dagligdags retorikk blant kommentarfeltakrobater på høyresidens ytterkant.
Les også: Netflix-«22 July» kommer på kino i Oslo
Men det faktum at Paul Greengrass har noen relevante politiske poenger og et krystallklart budskap gjør dessverre ikke «22 July» mer vellykket som filmhåndverk. I utgangspunktet burde Greengrass være rett mann til å lage en film som dette; han har skildret ubehagelige, virkelige hendelser med håndholdt realisme i «Bloody Sunday» (2002) «United 93» (2006) og «Captain Phillips» (2013).
Denne gangen virker imidlertid Greengrass litt handlingslammet; så urolig over å trå feil at han knapt våger å bevege seg fremover. Han tar sitt utgangspunkt i Åsne Seierstad-boken «En av oss: en fortelling om Norge», og koker den ned til sin mest lettfattelige essens. Den første tredjedelen av «22 July» er omtrent like ubehagelig som forventet: en nøktern rekonstruksjon av hvordan en psykisk syk einstøing (Anders Danielsen Lie) for sju år siden plasserte en bilbombe foran Regjeringskvartalet, og deretter myrdet et ufattelig antall forsvarsløse barn på Utøya. Alt er skildret med stor etisk sensitivitet og uten dveling på grusomhetene, men fortsatt realistisk nok til at vi sitter i rystet helspenn.
Det er her Paul Greengrass’ talenter som filmskaper kommer best til syne, selv om man kan argumentere godt for at Erik Poppes «Utøya 22. juli» skildret disse hendelsene med enda større kraft. Filmene til Greengrass er vanligvis drevet av en forrykende fremdrift, men «22 July» bremser ned til krypefart etter at massemorderen blir arrestert og historien splittes ut i flere retninger. Greengrass tar for seg hvordan den norske rettsstaten håndterer saken, reaksjonene til statsminister Jens Stoltenberg (Ola G. Furuseth) og Geir Lippestads (Jon Øigarden) tunge oppgave med å forsvare en barnemorder som tror han er en soldat i krig mot Norge.
Les også: Greengrass vil holde samtalen om 22. juli levende
Mye av fokuset rettes mot syttenåringen Viljar Hanssen (Jonas Strand Gavli), som blir skutt fire ganger av Breivik og etterlates som død ved vannkanten på Utøya – mens lillebroren Torje (Isak Bakli Aglen) flykter i sikkerhet. At Viljar overlever mot alle odds er så nærme «22 July» kommer et lyspunkt; og måten han kjemper seg tilbake etter å ha blitt så hardt skadet for å konfrontere Breivik i rettssalen så nærme Greengrass akter å gi denne tragedien en oppløftende triumf. Han unngår å ta i bruk arkivopptak av blomsterhav og minnemarkeringer, til fordel for rekonstruksjoner (til stor del) spilt inn der de opprinnelig fant sted – mens regissørens velkjente, håndholdte riste-kameraføring begrenses til et nødvendig minimum.
Skuespillerne takler rollene med en overbevisende grad av naturalisme, noen mer enn andre. Jon Øigarden gjør en ukarakteristisk dempet rolleprestasjon, som skildrer Geir Lippestads psykiske press på en imponerende presis måte uten å etterligne mannen han portretterer. Anders Danielsen Lie («Reprise», «Oslo, 31. august») har for lengst markert seg som en av sin generasjons dyktigste norske skuespillere, som her har fått tildelt en av sin generasjons vanskeligste filmroller. Ekstra vanskelig, siden Paul Greengrass så åpenbart er mer interessert i massemorderens politiske symbolverdi enn hans indre landskap.
Breiviks psykiske problemer, patologiske vrangforestillinger og dypt ustabile oppvekst nevnes bare diskret i forbifarten. Fremfor å avkle hvor patetisk og overveldende feig massemorderen var, velger Greengrass å portrettere ham som en iskald, politisk drevet terrorist med en klar ideologisk agenda. Galskapen tones ned og intelligensen til Brevik overvurderes grovt, sånn at han passer inn i filmens teori om at massemorderens handlinger var del av en høyreekstrem bølge i Europa og USA.
Les også: Slik forberedte Anders Danielsen Lie seg til rollen som den norske terroristen i 22 July (DA+)
At Greengrass har valgt å gi alle de norske skuespillerne engelsk dialog føles dessuten som en stor feilvurdering, og skaper en distanse «22 July» aldri helt klarer å overvinne. Alt dette ville ha fungert så mye bedre med norsk dialog, eller internasjonale skuespillere som kunne ha fått de engelske replikkene til å flyte mer naturlig.
Denne typen kommersielle kompromisser for å nå et størst mulig publikum virker påfallende unødvendige med tanke på at «22 July» distribueres verden over av strømmegiganten Netflix, der filmen uansett vil nå over 130 millioner abonnenter. Det er vanskelig å påstå at «22 July» har den tilstrekkelige innsikten til å yte disse hendelsene rettferdighet, men det er muligens for mye å kreve. Det er imidlertid ikke for mye forlangt at Greengrass gjenskaper disse hendelsene med et klart formål, hinsides å advare mot høyreekstremisme. For alle sine gode intensjoner holder Greengrass seg på utsiden, mens han påpeker det vi allerede vet: Breivik var bare begynnelsen, og tilstandene kommer til å bli mye verre før de eventuelt blir bedre.
Strømmes på Netflix fra 10. oktober. Vises på Saga kino i Oslo fra 5. til og med 9. oktober.