---
5
Film
«Longlegs»
Manus & regi: Oz Perkins
Canada/USA – 2024
---
En usedvanlig stemningsfull seriemorder-thriller som gir oss en klar fornemmelse av hvordan «Silence of the Lambs» kunne ha blitt hvis den var regissert av David Lynch. «Longlegs» er en av de uhyggeligste filmene jeg har sett på kino siden Ari Asters «Hereditary», noe som er et stort kompliment og muligens en advarsel for lettskremte publikummere.
Nok en innertier fra indie-studioet Neon, som har markert seg som en kvalitetsstempel-konkurrent til A24 med filmer som «Parasite», «Titane» og «Pig» (de distribuerte dessuten «Verdens verste menneske» internasjonalt). Selskapet kom opp med en gerilja-markedskampanje for «Longlegs» som inkluderte kryptiske kodeord publisert i aviser og telefonnummer plassert på svarte billboards rundt i USA - som ledet til truende telefonbeskjeder fra filmens sataniske seriemorder. «Longlegs» har ellers alle kjennetegnene til den typen «opphøyd skrekk» som A24-studioet har spesialisert seg på: et våkent febermareritt som holder oss i konstant uvisshet og helspenn.
Historien tar noen forbløffende retninger som ikke kan avsløres her, men i grove trekk starter dette som en tradisjonstro seriemorderthriller før vi dynkes ned i noe enda mørkere. I 1993 blir FBI-spesialagenten Lee Harker (Maika Monroe) rekruttert til å etterforske en «cold case»-sak som lenge har forbløffet byråsjefen Carter (Blair Underwood). Siden sekstitallet har en seriemorder bare kjent som Longlegs slaktet gudfryktige familier i Oregon, tilsynelatende uten å selv være til stede mens drapene ble utført. Sakene har til felles at fedrene drepte kone og barn før de begikk selvmord, og at alle familier hadde en ni år gammel datter med fødselsdag på den fjortende dagen i måneden. Det eneste som antyder at disse tragediene ble iscenesatt av samme person er kryptiske kodebrev etterlatt på åstedene, alle signert Longlegs. Snodige greier.
Dagsavisen anmelder «Deadpool & Wolverine»: Anarkistisk mestermøte (+)
Lee Harker blir tildelt saken fordi hun ser ut til å være i besittelse av en overnaturlig evne til å finne forbindelser ingen andre oppdager, og en skarpslipt intuisjon som kompenserer for hennes utfordringer med å takle sosiale situasjoner. Lee har autistiske trekk og en traumatisk fortid, med en dypt religiøs mor (Alicia Witt) som ser ut til å slite med mental sykdom. Denne besynderlige mordsaken leder Lee inn i et eksistensielt mørke full av uforklarlige hendelser, satanisk symbolisme, håndlagde dukkepiker, Marc Bolan-referanser og en okkult algoritme som peker videre mot den eneste av mordsakene med en overlevende: Carrie Anne Camera (Kiernan Shipka). Hun har vært innlagt på et mentalsykehus i katatonisk tilstand de siste åtte årene, men våkner plutselig til live igjen.
Etterforskningen plasserer dessuten Lee i indirekte kontakt med Longlegs; som legger igjen et fødselsdagskort med en kodenøkkel hjemme hos henne, og forsikrer at han kommer til å gjøre unevnelige ting med moren hennes hvis Lee avslører denne kommunikasjonen.
Det er ingen stor spoiler at Longlegs er portrettert av Nicolas Cage, selv om markedsføringen av filmen har gjort et krafttak for å skjule forvandlingen han har gått igjennom for rollen. Dette er Cage på sitt mest hemningsløst Cageste; drevet av hans såkalte «Nouveau Shamanic»-spillestil; full av eksentriske detaljer, utagerende raptusutbrudd og utstuderte fakter. I en normal film kunne hans prestasjon lett sklidd over i ren selvparodi, men «Longlegs» kalibrerer tonen så selvsikkert at Nicolas Cage isteden blir imponerende creepy. I seg selv urovekkende at han baserte denne rolletolkningen på sin mor Joy Vogelsang, som slet med schizofreni og tilbrakte store deler av livet i en institusjon før hun døde i 2021.
Dagsavisen anmelder «The Ministry of Ungentlemanly Warfare»: Forfriskende respektløs (+)
Traumatiske familiebånd er et sentralt element, sammen med hvor langt mødre er villige til å gå for å beskytte barna sine. Temaer som sikkert har en dyp betydning for regissør Oz Perkins, som er sønnen til «Psycho»-skuespilleren Anthony Perkins og modellen Berry Berenson (hun ble drept under terrorangrepet i New York). Oz startet selv filmkarrieren i en alder av ni år, som en ung utgave av mammadalten Norman Bates i «Psycho II» (1983) – og har i senere tid regissert kritikerroste skrekkfilmer som «The Blackcoat’s Daughter» (2015), «I Am the Pretty Thing That Lives in the House» (2016) og «Gretel & Hansel» (2020).
Perkins har bevisst benyttet «Silence of the Lambs» som en slags formel for å lokke oss inn i noe som føles velkjent, før han gradvis drar oss skrikende inn i ukjent territorium. Det aggressive lydbildet har åpenbare David Lynch-referanser; full av stillhet punktert av abrupte høyfrekvenslyder, truende hvisking og kakofonisk støy som forurenser oss med en følelse av dyp uro fra første sekund. Perkins gjør dessuten en del snedige visuelle triks for å holde oss i helspenn, og sørger for at hovedrolleinnehaver Maika Monroe konstant er filmet som en liten, sårbar skikkelse i store områder der noe ondsinnet når som helst kan snike fram bak henne.
Filmen er så vellaget, desorienterende og urovekkende at vi kan ledes til å tro at alt dette har en dypere mening, men «Longlegs» holder seg på overflaten og opererer på en marerittlogikk som åpner opp flere spørsmål enn svar. I likhet med «Hereditary» blir vi ledet til å tro at historien er på vei i en retning, før den tar en brå u-sving i motsatt kjørefelt og braker rett inn i autovernet. Så det er ikke til å unngå at avslutningen skurrer litt, og kan sikkert gjøre noen publikummere fiendtlig innstilt. Den typen grøsser som vil ha større appell til oss kritikere og drevne skrekkfilmfans enn normale sivilister. Mer en abstrakt stiløvelse enn sterk historiefortelling, men den oppriktig uhyggelige atmosfæren er så tett at man sitter igjen med fornemmelsen av å ha blitt infisert av noe fordervet.
Les også: Sjekk OL-programmet her, dag for dag og time for time
