Film

Jakten på det forsvunnede plottet

«La Chimera – Fortidens skatter» kunne vært en utmerket historisk gjenfortelling, men bommer på flere punkter.

Dagsavisen anmelder

---

3

FILM

«La Chimera – Fortidens skatter»

Regi: Alice Rohrwacher

Italia/Frankrike/Sveits/Tyrkia – 2024

---

Fra tid til annen står man ovenfor vriene filmutfordringer. Det er filmer som har blitt skamrost av prominente kollegaer, hyllet av tungvektere som Martin Scorsese og overøst med prominente utmerkelser – men som man rett og slett ikke er på bølgelengde med. Den italienske auteuren Alice Rohrwacher har tidligere markert seg med Cannes-vinnerne «Miraklene i Toscana» (2014) og «Lykkelige Lazzaro» (2018), mens «La Chimera – Fortidens skatter» måtte nøye seg med en Gullpalme-nominasjon i fjor (prisen gikk isteden med god grunn til «Fritt fall»).

Rohrwacher har huket seg tak i virkelige hendelser som utspilte seg i hennes hjemtrakter i Toscana under oppveksten på åttitallet, da gravrøvere kalt «tombaroli» begynte å brekke opp etruskiske gravkamre som de siste to tusen årene hadde ligget bevart av respekt for de døde. Det som tidligere hadde vært helt utenkelig var nå en lukrativ ekstrainntekt for dem uten moralske sperrer. Ved å plyndre disse gravene kunne man med litt flaks avdekke verdifulle, kulturhistoriske gjenstander som ble solgt for store summer på svartebørsen.

Men mindre flaks kunne man pådra seg en forbannelse fra de avdøde, som var en veldig reell overtro blant mange i nærmiljøet. Hva sier det om vårt elastiske forhold til fortiden at det som tidligere var en kulturell tabu nå ble en lukrativ skattejakt? Og hva slags forhold hadde egentlig disse gravrøverne til Italias fortid? Alt dette har ingrediensene til en fascinerende historie, men Alice Rohrwacher velger dessverre å fortelle den på en skikkelig frustrerende måte.

Les også: Kevin Costner feiler spektakulært (+)

For ordens skyld: jeg oppdaget ikke forbindelsen til virkelige hendelser takket være filmen, men fordi jeg viet litt tid til å gjøre research etter å ha sett den.

Isteden velger Rohrwacher å virre seg bort i en selvtilfreds digresjonsfestival full av uvesentlige sidespor, «artige opptog», sangscener, anstrengt symbolisme og krampaktig ablegøyeri, som hun trolig håpet ville gjenskape den livsbejaende, sjenerøse energien fra forbilder som Fellini – men stort sett bare oppnår å bli avsindig irriterende. Hun tilbakeholder informasjon for å holde oss forvirret, og det tar en drøy halvtime før vi overhode aner konturene av hva «La Chimera» egentlig dreier seg om.

Tittelen betyr grovt oversatt «den umulige drømmen», og er angivelig den avsluttende delen i regissørens trilogi om hvordan vi forholder oss til fortiden. Det er der «La Chimera» utspiller seg, nærmere bestemt tidlig på åttitallet – og det er der den britiske arkeologen Arthur (Josh O’Connor, som på samme tid filmet det erotiske tennisdramaet «Challengers») foretrekker å leve, i alle fall fram til han ble arrestert for gravrøveri. Etter å ha sluppet ut fra fengselet tar han togturen tilbake til den italienske landsbyen Riparbella, der hans ekskjæreste og store kjærlighet Beniamina kommer fra.

Arthur er en stakkarslig, rotteaktig skikkelse med tvilsom hygiene, influensa og muggent temperament, som slett ikke akter å feire løslatelsen sammen med sine gamle kumpaner i landsbyen. Isteden gjemmer han seg furtent bort i det nærmeste han har et hjem her; et forfallent skur i utkanten av byen. Han gjenopptar kontakten med ekskjærestens mor Flora (Isabella Rossellini), som er overbegeistret av å se denne surpompen og overbevist om at hennes forsvunne datter snart vil dukke opp igjen.

Les også: «Eksplosjoner i hjertet» sikter mot hjerteroten (+)

Arthur innleder også en slags flørt med Floras personlige assistent og spektakulært tonedøve sangelev Italia (Carol Duarte), en ugrasiøs, provinsiell alenemor som ikke aner at han er fanget i fortiden – og samtidig plyndrer den.

For snart dras Arthur inn i det gamle miljøet igjen, og overtales til å spore opp et etruskisk gravkammer i landsbyen. Han er nemlig i besittelse av magiske New Age-krefter som avdekker kulturhistoriske klenodier med hjelp av klarsyn og ønskekvist, men er ingen heltemodig Lara Croft eller Indiana Jones som akter å donere dem til museer.

Gravrøving i Toscana er sentralt i filmen «La Chimera».

Bare en lurvete gravrøver som er midtpunktet i en småkriminell gjeng med påtatt energiske eksentrikere, som selger verdifulle antikviteter til en mystisk svartebørshandler. Det er selvfølgelig litt artig at regissør Alice Rohrwacher gjør omtrent det samme som hovedpersonen Arthur, mens hun plyndrer sin egen fortid igjen på jakt etter små gullkorn som kan danne grunnlaget for sin neste film. Noe jeg tipper hun var veldig bevisst på under arbeidet med «La Chimera – Fortidens skatter».

Personlig føler jeg allikevel at hun minner mer om rollefiguren Italia; en velmenende kvinne som så gjerne vil synge men ikke eier sangstemme, er spektakulært tonedøv, ender opp med å irritere de fleste rundt seg og er helt ignorant om det som skjer rett foran nesa hennes. Beklager. Rohrwacher har et så glimrende utgangspunkt at det føles skikkelig frustrerende at hun utnytter det så avsindig dårlig her.

Fremfor å fortelle oss noe som gir oss innsikt i hva som virkelig skjedde tvinger hun oss til å tilbringe mye alenetid sammen med en skrekkelig usympatisk hovedperson, og de anstrengte spilloppene til hans overenergiske kumpaner – som kakler i munnen på hverandre, skratter anstrengt og gjør overdrevne grimaser. Hennes sans for humor er å la hovedpersonene løpe rundt i fort film som om de er med i en episode av «Benny Hill», noe jeg tør påstå er et lite veloverveid veivalg.

Det er ekstra frustrerende, for etter den første timen inneholder «La Chimera – Fortidens skatter» noen virkelig minneverdige scener, og lufter noen interessante ideer. Innen den tid er mesteparten av godviljen brukt opp, men som sagt: Alice Rohrwacher har noen entusiastiske fans som virkelig elsker denne filmen, og åpenbart er mer på bølgelengde med henne som filmskaper enn undertegnede er.

Les også: Her er storfilmene du kan se på kino i sommer

Les også: Rettssak-thriller i eliteklasse (+)