---
5
FILM
«Kinds of Kindness»
Regi: Yorgos Lanthimos
USA – 2024
---
Teamet bak «Poor Things» serverer et tungt treretters-måltid, der menyen blant annet består av selvmutilering, kannibalisme, gruppsex, brutale trafikkskader, flere gørrete dødsfall og mye slikking. Litt å tygge på for hele familien! Emma Stone, Willem Dafoe og den greske regissøren Yorgos Lanthimos likte åpenbart så godt å jobbe sammen på «Poor Things» at de swingte seg kjapt rundt for å gjenta suksessen med «Kinds of Kindness». En tredelt mastodont-antologi om (blant annet) død og gjenoppstandelse, som har en spilletid på nærmere tre timer.
Jeg så filmen på en fullspekket førpremiere, der den ble treffsikkert introdusert som «en mye særere film, og en mye slemmere film enn «Poor Things». Den var sikkert allerede sær så det holdt for mange, men ble mot alle odds en solid kassasuksess som blant annet sanket elleve Oscar-nominasjoner. Spør du meg er det skikkelig oppløftende å se at såpass eksentriske, særegne og rent ut snodige filmer treffer et bredt publikum, og vil ende opp med å definere tidsalderen vi lever i.
La gå at vi lever i merkelige tider akkurat nå. «Kinds of Kindness» vil neppe treffe zeitgeisten med like stor slagkraft, og er mer i tråd med Lanthimos’ smalere arthouse-filmer. Vi befinner oss i det samme skrullete parallelluniverset som «Dogtooth» (2009), «The Lobster» (2015) og «The Killing of a Sacred Deer» (2017); der sprangene mellom absurd humor, dyp tragedie og ubehagelige voldsomheter er ekstremt korte.
Les også: Kevin Costner feiler spektakulært (+)
Jeg er ikke overbevist om at de tre misantropiske drømmelogikk-fablene som utgjør «Kinds of Kindness» egentlig har noen klare fellestrekk, rent bortsett fra regissørens dedikasjon til å plassere Emma Stone i seksuelle situasjoner en respektert skuespiller av hennes status normalt ville ha skygget langt unna. Men alle sirkler rundt temaer som maktspill: dominans og underkastelse: konformitet og tilhørighet, usunne avhengighetsforhold, drømmer som blir virkelige og (av en eller annen grunn) fargen lilla.
Mest av alt mistenker jeg at de har til felles at alle startet opp som ideer Yorgos Lanthimos (og hans faste skrivepartner Efthimis Filippou) drodlet på, fram til han fant ut at de ikke helt var tilstrekkelige som langfilmer - men kunne fungere bra som timelange episoder i et slags «Twilight Zone»-format. Regissørens gode venn Yorgos Stefanakos er limet som binder historiene løst sammen, og spiller en anonym mann bare kjent under initialene «R.M.F.». Uten å avsløre noe mer enn undertitlene gjør; han dør i den innledende historien, flyr i den andre og spiser et smørbrød i den siste.
Men først møter vi Robert Fletcher (Jesse Plemons), som lever et privilegert glansbildeliv sammen med kona Sarah (Hong Chau). De får alt de måtte ønske, inklusive en tennisracket knust av selveste John McEnroe. Det eneste Robert må gjøre til gjengjeld er å følge befalingene til sin sjef, mentor, arbeidsgiver og elsker Raymond (Willem Dafoe), som kontrollerer absolutt alle aspekter av hans liv. Snart vil Robert møte den søte resepsjonisten Rita (Emma Stone), og oppdager de alvorlige konsekvensene som kommer hvis han nekter å utføre en av Raymonds ordre.
Deretter blir vi kjent med politikonstabelen Daniel (Jesse Plemons igjen), som er fryktelig oppbrakt over at kona Liz (Stone) har forsvunnet. En marinbiolog som båtforliste under en ekspedisjon for å kartlegge korallrev, og de fleste antar har omkommet. Daniel er i ferd med å gå helt opp i liminga, men så blir plutselig Liz funnet. Hun har imidlertid forandret seg siden sist, og Daniel blir overbevist om at kona ikke er seg selv. Dette er med god margin filmens drøyeste og mest kryptiske avsnitt, som bykser bredbent mellom slem humor og groteske ekstremiteter, mens Liz går i lengste laget for å redde ekteskapet sitt.
Alt rundes av med en fabel som sikkert kunne ha fungert skikkelig bra som en selvstendig spillefilm. Sektmedlemmene Emily (Stone) og Andrew (Plemons) er totalt dedikert i sin jakt på en ung kvinne med evnen til å vekke de døde tilbake til live. Alt ifølge profetien til den karismatiske kultlederen OMI (Dafoe) og hans kone AKA (Hong Chau), som jevnt over virker mest opptatt av å knulle disiplene sine.
Les også: «Eksplosjoner i hjertet» sikter mot hjerteroten (+)
Denne vannfikserte sekten har allerede kommisjonert en luksusyacht til kvinnen fra profetien, men jakten går dårlig helt til Emily blir kontaktet av en ung kvinne som er overbevist om at hennes tvillingsøster Ruth (begge spilt av Margaret Qualley) er den profeterte helbrederen. Dette kan bli Emilys sjanse til å vinne tilbake kultledernes gunst, etter å ha blitt utstøtt på grunn av et seksuelt overgrep.
Jevnt over sitter man igjen med inntrykket at «Kinds of Kindness» er et lite skritt tilbake for Yorgos Lanthimos, som lener seg tilbake på ting han har gjort varianter av tidligere og skrur alt opp til elleve. Det er sånt som lett kan skli over i ren selvparodi, men disse tre avsnittede er fortsatt så fordømt oppfinnsomme, desorienterende uforutsigbare og fulle av kreativ energi at man bare må kapitulere.
«Kinds of Kindness» er samtidig såpass full av slemme «burde jeg virkelig le av dette?!»-scener og gloriøst urovekkende øyeblikk at dette vil fungere som en syrlig «fuck you!»-provokasjon for dem som forventet at Lanthimos ville bevege seg i en mer kommersiell retning etter suksessene med «The Favourite» og «Poor Things». Isteden dasker han oss hardt i fjeset med sin mest pessimistiske, nihilistiske og rent ut ondsinnede film, som ser ut til å si at menneskeheten er feilet eksperiment og vår eksistens en kosmisk spøk.
Den typen kompromissløs vilje til å slå hard og brenne ned all godvilje bør virkelig feires, uansett hvor lang tid det tar å tørke bort neseblodet etterpå.
Les også: Her er storfilmene du kan se på kino i sommer
Les også: Rettssak-thriller i eliteklasse (+)
