---
4
FILM
«Det var jeg!»
Regi: Francois Ozon
Franrike – 2023
---
Det allsidige arbeidsjernet Francois Ozon vender tilbake med en av hans mest lettbente og bekymringsløst lystige filmer på lenge. Det var bare et knapt halvår siden vi så hans Rainer Werner Fassbinder-nyinnspilling «Peter von Kant» på kino her hjemme, men nå er Ozon allerede tilbake med en teatralsk krimfarse. En dekorert sufflé-kake av en film, som ikke ser ut til å ha noen høyere mål enn å være småmorsom, sjarmerende og samtidig påminne oss om at Ozon er på sitt beste når han utforsker sterke kvinneskikkelser.
Historien er løst basert på et teaterstykke fra 1934, som tidligere ble filmatisert i USA som «True Confession» (1937) og «Cross My Heart» (1946). I kjent stil har Ozon skrudd om kjønnsrollene litt, og spriter opp dette mordmysteriet med mye ironisk humor. Du skal heller ikke se helt bort ifra at dette er et snikoppgjør med seksuell trakassering i den franske filmbransjen, mens Ozon benytter sjansen til å harselere litt med den grovt forsinkede #metoo-bølgen i hjemlandet – der kvinnelige skuespillere i generasjoner har måttet utstå uønsket seksuell oppmerksomhet fra klåfingrede grisegubber som (ifølge Ozon) gjør seg fortjent til en pistolkule i skolten.
Regissøren har selv beskrevet dette som en klassisk «screwball»-komedie i stil med Frank Capra og Ernst Lubitsch, som også har trukket en del inspirasjon fra Blake Edwards-musikalen «Victor/Victoria» (1982). Han følte at verden hadde blitt så håpløst deprimerende de siste årene at det var på tide med noe gøy. Så ja, vi er et langt stykke unna de alvorstyngede dramaene Ozon har markert seg med de siste årene, og mer tilbake til noe i stil med hans humoristiske prisvinner «8 kvinner» (2002).
[ Pliktløp-odysse for de minste ]
Det er ikke tilfeldig at historien utspiller seg et tiår før franske kvinner fikk stemmerett (så sent som i 1944!), og ikke engang kunne ha en egen bankkonto. Så en tidsalder der damene er nødt til å være kløktige for å opparbeide seg et minimum av personlig frihet. I 1934 stormer den håpefulle skuespilleren Madeleine Verdier (Nadia Tereszkiewicz) rystet ut av en luksuriøs villa i utkanten av Paris, etter et jobbmøte med den korpulente teaterprodusenten Montferrand. Hun hadde håpet på å endelig få en liten rolle i hans siste oppsetning, men isteden prøvde den kåte teaterprodusenten å antaste henne.
Madelene sliter med økonomien, og bor i en trang, rufsete bygårdsleilighet sammen med bestevenninnen Pauline (Rebecca Marder) – en advokat som strever med å bli tatt alvorlig fordi hun er en kvinne (i det opprinnelige teaterstykket var denne rollefiguren Medeleines ektemann). De skylder flere måneders husleie, og Madeleines kjæreste er rikmannssønnen Andre (Édouard Sulpice); en udugelig døgenikt som gambler bort lommepengene han får av pappa og aldri kunne tenke seg å synke så lavt som å få seg en jobb.
[ Oppenheimer: Med vekten av en ødelagt verden på skuldrene ]
Hans løsning er å gifte seg med en velstående kvinne pappa har plukket ut, og så beholde Madeleine som en elskerinne. Hun er ikke særlig begeistret over denne løsningen, og vurderer i et mørk øyeblikk å blåse ut hjernen sin med en pistol da det banker på døren. Politiinspektør Brun (Regis Laspalès) vil avhøre henne i forbindelse med mordet på teaterprodusenten Montferrand, som ble funnet med en kule i skolten like etter Madeleines møte med ham. Whups.
Pauline anser dette som skikkelig gode nyheter, siden oppmerksomheten rundt rettsaken kan være akkurat det de trenger for å komme seg ovenpå igjen. Hun oppfordrer Madeleine til å påta seg ansvaret for mordet, mens Pauline stiller opp som forsvarsadvokat. Madelene vil trolig bli frikjent hvis de påstår at hun handlet i selvforsvar for å redde sin ærbarhet, mens saken pisker opp mye gratis PR som kan gjøre dem begge rike og berømte. Win-win.
Madeleine gjør seg klar for sin største rolle noensinne, og rettsaken blir en sensasjon som oppfyller drømmene til dem begge. I alle fall frem til den virkelige morderen dukker opp for å forkludre planen deres. Ozon har samlet et stort ensemble med rutinerte veteraner, inklusive Fabrice Luchini som den klovnete dommeren Rabusset, Dany Boon som den sofistikerte rabagasten Palmarède og Isabelle Huppert som en forfengelig stumfilmstjerne formet etter Sarah Bernhardt. Særlig sistnevnte er skikkelig vittig her, og filmen blir gradvis morsommere i takt med at Ozon vrenger historien i sine egne retninger.
Selv om «Det var jeg!» har et bredere nedslagsfelt og høyere publikumsappell enn de siste filmene til Francois Ozon er dette fortsatt mest moro for durkdrevne cineaster; dem som kan peke ut de interne referansene til klassiske «Screwball»-komedier som «Trouble in Paradise» (1932), Billy Wilders eneste franske film «Bad Seed» (1934) og Francois Truffauts «The Last Metro» (1980). Foruten den feministiske innfallsvinkelen kan jeg kan ikke påstå at det skjer så skrekkelig mye under overflaten her, men «Det var jeg!» har til gjengjeld en veldig delikat overflate - som gjør dette til en av Ozons mest gjennomført underholdende filmer på lang tid.
[ «Elemental» lever ikke opp til forventningene ]
