---
3
Film
«Amsterdam»
USA – 2022
Manus og regi: David O. Russell
---
Jeg aner ikke hvordan David O. Russell har klart å finte seg unna å bli kansellert, etter en imponerende smørbrødliste med rabiate raptusanfall, konflikter, kontroverser, skandaler og håndgemeng. Russell er viden kjent for sin ufyselige oppførsel: han endte opp i slagsmål med blant andre George Clooney og Christopher Nolan, ble på et tidspunkt politianmeldt for å ha seksuelt trakassert sin tenårige trans-niese, og har en så notorisk kort lunte at komikeren Mike Bibiglia for noen år siden bygget et helt stand-up-show rundt hans raserianfall under en prisutdeling.
På den annen side har Russell skapt flere førsteklasses filmer, som har sanket Oscar-nominasjoner og kroner i kassen. Sånt gjør det sikkert litt lettere å overse fyrens mangel på folkeskikk. For å være rettferdig er Russell angivelig en engasjert samarbeidspartner med skuespillere han respekterer, og mest et mareritt mot dem som ikke takler hans måte å jobbe på.
Nå er fyren uansett på banen igjen, med nok en eksentrisk thrillerkomedie som har tiltrukket seg en anselig samling kjente navn. Det er dessuten litt spesielt at en av produsentene her er Drake (ja, den Drake). Det skal vanskelig gjøres å samle så mange talenter av dette kalibret (pluss Drake) uten å ende opp med noe severdig, men David O. Russell gjør sitt beste for å klare det uansett.
«Amsterdam» er hans første film på sju år, etter Jennifer Lawrence-dramaet «Joy». Dette er nok en historie løst basert på virkelige hendelser, som også har en del fellestrekk med «American Hustle». I likhet med den starter «Amsterdam» med en åpningstekst som forsikrer oss om at «en del av dette skjedde faktisk». Men mesteparten skjedde slett ikke i det hele tatt.
Filmen tar sitt utgangspunkt i «The Business Plot», der en gruppe søkkrike forretningsfolk med fascistsympatier planla et komplott for å styrte president Roosevelt i et militært statskupp i 1933 – og bytte ham ut med diktator. Resten er stort sett kaotisk sprøyt oppdiktet av David O. Russell, som plasserer tre eksentriske kompiser i sentrum av denne kompliserte konspirasjonen. Under første verdenskrig blir feltlegen Burt Berendsen (Christian Bale) og den fremtidige advokaten Harold Woodman (John David Washington) skadet i kamp, og ender opp i et sykehus i Belgia. Her pirker den eventyrlystne sykepleieren Valerie Voze (Margot Robbie) ut granatsplinter og kuler fra de sårede soldatene, som hun benytter i dadaistiske kunstprosjekter. Alle tre blir uatskillelige venner som inngår en pakt om å alltid beskytte hverandre, og etter krigens slutt lever sammen i bohemsk «Jules et Jim»-idyll i Amsterdam. Valerie og Harold er dypt forelsket, mens Burt begynner å lenge hjem til sin snørrhovne, statusbevisste Park Avenue-kone Beatrice (Andrea Riseborough). Virkeligheten innhenter bestevennene og splitter dem opp, bare for å gjenforene dem femten år senere under mindre idylliske omstendigheter.
[ Hvem blir den neste James Bond? ]
Tilbake i New York blir Burt og Harold viklet inn i giftmordet på deres general fra krigens dager, og uskyldig mistenkt for drapet på hans datter Liz (Taylor Swift, endelig tilbake etter triumfen i «Cats»). Den eneste måten å renvaske seg fra anklagene er å løse saken selv, noe som sender dem inn i et uoversiktlig intrige med mange forgreninger – og leder til den pensjonerte generalen Gil Dillenbeck (Robert De Niro). Andre sentraler ingredienser: konflikter innad i fugletittermiljøet, tvangssterilisering, tvangsmedisinering, blandingsmisbruk, improvisert tøysesang, arrdannelse-fetisjer, sanddans, glassøyne, proteser, spionasje og amerikanske myndigheters sjofle behandling av krigsveteraner.
Alt pakket inn i en optimistisk screwball-komedie om verdien av vennskap, hvor viktig det er at vi alle må la oss «styre av godhet» og ta vare på hverandre. Noe som er stor humor fra en filmskaper som har vært veldig konsekvent i sin dedikasjon til å gjøre det stikk motsatte. «Amsterdam» linker alt dette litt for overtydelig opp mot dagens politiske klima i USA, og understreker at historien stadig gjentar seg selv. Noe som nesten ikke er til å unngå når vi snakker om en velstående elite som prøver å iscenesette et statskupp for å installere en fascistisk marionett-president.
[ Shabana Rehman har tidligere sagt at hun er dødssyk av kreft. Nå har hun gode nyheter ]
Russell prøver angivelig å skape en tilstand av kontrollert kaos på settet, der skuespillerne oppfordres til å improvisere. Noe som sikkert bidro til at «The Fighter» og «Silver Linings Playbook» hadde en sånn spontanitet og nerve, men «Amsterdam» føles mest anstrengt og oppjaget. Russell utviklet historien over flere år sammen med Christian Bale, så dette er en klar advarsel om hva som kan skje hvis man gir skuespillerne frie tøyler til å forme sine egne roller. Ikke på noe tidspunkt minner dette om virkelige mennesker som kunne ha eksistert i noe tilnærmet vår egen virkelighet – og særlig Bales rollefigur føles som et utstudert oppsamlingsheat av affekterte, overdrevne fakter.
«Amsterdam» er ellers overlesset av kjentfolk som Chris Rock, Zoe Saldana, Anya Taylor-Joy, Michael Shannon, Mike Myers og Rami Malek. De fleste ser ut til å konkurrere om hvem som klarer å levere den mest karikerte rolleprestasjonen. Margot Robbie er til gjengjeld en varm bris full av solskinn, som hun jo har en tendens til å være. En såpass skrullete historie som dette trenger ikke hjelp fra David O. Russell til å gjøre den enda mer absurd, og han skrur opp den maniske energien til et punkt som blir mer slitsom enn sjarmerende – og desto mer utmattende i en film som varer i 144 minutter.
[ Flere nyheter om og anmeldelser av filmer, bøker, musikk, teater og TV på Dagsavisens kulturseksjon ]