– Man kan ikke spille en diagnose!

– Jeg vil nesten være så patetisk som å si at dette er mitt livs rolle, sier Sofie Gråbøl til Dagsavisen.

«Hennes livs rolle» sier ikke så lite, i hennes tilfelle.

Den danske skuespilleren har spilt i filmer og TV-serier siden hun var 18 år gammel. Det store internasjonale gjennombruddet kom som etterforsker Sarah Lund – hun med strikkegenseren – i krimserien «Forbrydelsen» (2007-2012). Før det hadde hun spilt i alt fra dogmefilmen «Mifunes siste sang», til den Emmy-vinnende romantiske dramaserien «Nikolaj og Julie».

Skuespillermagi

Nylig spilte hun anklager i HBO-miniserien «The Undoing», med Hugh Grant og Nicole Kidman, og overjordmor i sykehusdramaet «Dag og natt», med Pål Sverre Hagen som motspiller. Blant annet – Sofie Gråbøls CV er lang, og inneholder et internasjonalt stjernelag på medspiller- og regissørsiden.

– Jeg var ikke et sekund i tvil om at jeg ville spille Inger i «Rose». Spørsmålet var heller hvordan. Inger er et spesielt menneske, som er i verden og i kroppen sin på en spesiell måte, og som relaterer til andre på en spesiell måte. Men uansett hvor forskjellig et menneske er fra en selv, uansett hvor ulik psyke man har – eller ulike vilkår, omstendigheter, klasse, tidsperiode, hva som helst – så er der alltid noe relaterbart der. Det er det magiske med skuespillerfaget, fortsetter Gråbøl, om sin nyeste rolle.

[ Menneskene er barnslige, korttenkte og grådige, og kloden har det mye bedre uten oss. Hilsen Maja Lunde, som nå er ferdig med klimakvartetten (+) ]

Populær dansk «Rose»

I år har hun og regissør Niels Arden Oplev nemlig fått danskene til å gå mann – og ikke minst kvinne – av huse, for å se filmen «Rose».

Så langt har over 350.000 dansker sett historien om Inger, hennes søster og svoger, og deres busstur til Paris høsten 1997, få uker etter at prinsesse Diana døde der. Inger lider av schizofreni. Da deres firkanta medreisende av en skoleinspektør får vite det, blir han sint og stressa. Sønnen hans, derimot, blir interessert i Inger og hennes måte å se verden. Det viser seg dessuten at Inger har sin egen plan med turen til en by der hun en gang bodde, jobbet og elsket...

Man kan ikke spille en diagnose!

—  Sofie Gråbøl, skuespiller

Fredag 16. september har filmen premiere også på norske kinoer.

– Jeg nærmet meg rollen veldig forsiktig, og med mange tanker. Én ting er at Inger er et spesielt menneske. Selv om noe er relaterbart, er der også noe der som handler om hvor mye barskere hennes vilkår er enn mine. Hun lider av schizofreni. Men man kan ikke spille en diagnose! Det blir som å spille «en person med brukket bein». Ja vel, men hvem er de så, utover det brekte beinet? Hvem er Inger utover diagnosen? Hun er en utrolig mangefasettert person, med massevis av humor. Jeg ville ikke at det skulle bli for mye. For søtt og klissete.

[ Kongen viser fram dobbelthakene i ett av kunstverkene på årets Høstutstilling (+) ]

Søster med schizofreni

Det har hun ifølge danske kritikere klart. «Genialt spilt», mente en, og kalte henne «metamorfosens mester», mens ord som «formidabel» og «fantastisk» gikk igjen hos andre.

– Det er så mye kjærlighet i denne filmen. Regissør Niels Arden Oplev baserte karakteren Inger på sin søster, Maren Elisabeth, som bor på Jylland. Man kan merke hans kjærlighet for søsteren sin. For begge søstrene, også hun som er med på bussturen for å passe Inger. Jeg syns ikke «Rose» er en diagnosefilm. Det er en film om å være menneske. Om å være i verden på en annen måte.

Dypest sett er «Rose» en fortelling om hva annerledes tenkende kan tilføre oss alle sammen.

—  Sofie Gråbøl, skuespiller

Niels Arden Oplevs humor

Skuespilleren forteller at regissør Oplev har hatt lyst å lage filmen basert på sin søster lenge. Tidligere har han regissert filmer som «Menn som hater kvinner» basert på Stieg Larssons krimsuksess, og TV-serier som «Taxa» og «Ørnen».

– Da Niels begynte å skrive manuset, forteller han, tenkte han det kom til å bli en alvorlig og seriøs film. Men det gikk ikke. Hver gang han satte seg ned, dukket det opp scener der Maren Elisabeth gjorde morsomme ting. Det ligger mye absurditet i møtet mellom henne og de andre passasjerene på paristur. Bussen blir som et lite minisamfunn som ruller av sted. Det er ingen tvil om at om Inger ikke hadde blitt med på turen, så hadde alt gått etter skjema. De hadde sett alle museene, spist på alle restaurantene – og hatt det gudsjammerlig kjedelig. Med Inger om bord, oppstår helt andre muligheter, siden hun ikke opererer etter «normale» koder. Dypest sett er «Rose» en fortelling om hva annerledes tenkende kan tilføre oss alle sammen, sier Gråbøl.

[ Brita-Caisa har varme hender. Dessverre har hun også to sønner utenfor ekteskap. Og er forelska i feil mann. Det får drastiske følger i Finnmark på 1850-tallet (+) ]

Møtte «seg selv»

At karakteren Inger er basert på regissørens søster Maren Elisabeth, betydde også at Sofie Gråbøl fikk møte henne.

– Jeg har aldri før møtt en person jeg skulle spille. Inspirerende, samtidig som jeg jo måtte få henne ut av systemet igjen etterpå. Jeg skulle være Inger, ikke Maren Elisabeth. Vi spilte inn scenene i Paris og i Normandie først. Jeg lå mange søvnløse netter og følte at jeg ikke helt fikk til å uttrykke det jeg ville. Først da vi kom hjem til Danmark igjen, og jeg fikk litt tid til å reflektere, kom jeg til at jeg bare måtte gi slipp. Først da svingte det skikkelig. Niels så det også, sier skuespilleren.

[ Kristoffer Joner pleide å rope «alkis!» etter slitne krigsseilere. Nå angrer han (+) ]

Kunstens rolle

Hun er opptatt av at en skuespiller kan spille hvem det skulle være. Også personer man ikke har så mye felles med i utgangspunktet.

– Skuespillerfaget handler om å levendegjøre et menneske. Det er det som er det fantastiske med kunst. Film, dramatikk, litteratur – de viser oss et portretter av menneskene som vi forstår med hjertet, ikke bare på et teoretisk plan. Den identifikasjonen skal jeg kroppsliggjøre, sier Gråbøl.

[ «Jeg har møtt folk som dette. De er slett ikke unike for Millenniumsgenerasjonen; og omtrent like selvparodisk selvsentrerte, patologisk overfladiske og fascinerende ufyselige som [denne filmen] skildrer dem» (+) ]

Oppkonstruert diskusjon

Noen ganger fører det til kritikk. Som da Sofie Gråbøl, som er like slank som skuespillere flest, iførte seg fettdrakt for å spille en kvinne med alvorlig fedme i thrilleren «Harpiks». Kunne man ikke heller funnet en stor skuespiller, spurte kritikerne. Svaret var imidlertid at det ikke fantes noen så store skuespillere å ta av i Danmark. Noe lignende er forklaringen for «Rose».

– I dette tilfellet er det ingen ved sine fulle fem som vil påstå at et menneske som har så mange utfordringer som Maren Elisabeth, ville være i stand til å spille Inger. Da måtte man laget en dokumentar. Å diskutere hvorvidt jeg skal ha lov til å spille en person med psykisk lidelse, er en pseudodiskusjon, sier Gråbøl.

[ Typisk meg å bli smelt på tjukka av en jeg har kjent i ti minutter, tenkte Pia Tjelta. Men det gikk bra (+) ]

Mangfold viktig

Det betyr imidlertid ikke at mangfold og representasjon ikke er viktig. Selvsagt er de det, forklarer skuespilleren.

– Dette handler om to forskjellige ting. Den ene handler om representasjon. Selvsagt må vi jobbe for å inkludere mange flere mennesker i kunsten. Det handler om utseende, alder, funksjonsnivå, størrelse, seksuell orientering – størst mulig variasjon der er med på å utvide kunsten. Jeg forstår ikke at det skal være noe å diskutere, en gang. Lar man være, begrenser vi dypest sett oss selv som mennesker. Men det blir rotete når det stilles opp som et hinder for en skuespillers evne og mulighet til å fortolke en rolle. Skuespilleri er jo fortolkning. Ikke representasjon. Begrepene rotes sammen. Dessuten opplever jeg ofte at dette er en slags liksom-diskusjon som journalister drar i gang. Film- og TV-publikummet har ingen problemer med å akseptere at skuespill er skuespill, sier Gråbøl.

Mindre tabu i dag

Handlingen i «Rose» er lagt til 1997, ironiens og sarkasmens tidsalder. 25 år senere, en hel del endret seg. Ironi er blitt til inderlighet, sarkasme til samtale. Vi snakker åpnere om psykiatri og psykisk sykdom nå enn vi gjorde da.

– Inderlighet. Er det ikke vidunderlig? Det at regissør Niels ikke er redd for det såkalt banale, er hans styrke. Han forteller like dypt som han forteller bredt og hjertelig. Dermed tar han oss med steder hvor han får flere i tale. Menneskets grunnleggende følelser er jo de samme i dag som i 1997. Men forståelsen vår av psykisk sårbarhet har uten tvil utvidet seg. Mange tabuer er brutt. Det er ikke lenger skam å si at man har psykisk sykdom i familien, eller at man selv sliter med angst eller depresjoner. Det er godt. Filmer som «Rose» er med på å utvide det rommet. Samtidig er det ingen film som fokuserer på diagnosen. Man blir ingen ekspert på schizofreni av å se den. Gå heller på kino og se «Rose» for å bli rørt, og for å grine – og da mener jeg grine både på dansk (le) og på norsk (gråte), sier Sofie Gråbøl til Dagsavisen.

[ Flere kulturnyheter, anmeldelser og intervjuer om scenekunst, musikk, filmer, bøker, TV og kunst i Dagsavisens kulturseksjon ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen