Kremet krepsesuppe

---

3

Film

«Where the Crawdads Sing» (3 av 6)

USA – 2022. Regi: Olivia Newman.

---

Dette sørstatsmarinerte melodramaet føles så gammeldags at jeg først trodde dette var en filmatisering av en klassiker fra femtitallet, men boken ble faktisk publisert i 2018. En feiret bestselger av Delia Owens, som har solgt vanvittige femten millioner eksemplarer og er oversatt til norsk som «Der krepsene synger». Uten å ha lest romanen er det innledningsvis litt vrient å vite hva slags film dette egentlig er; historien starter som et mordmysterium, fortsetter som en deprimerende oppvekstskildring med mye hjemmevold, et rettsdrama, en kjærlighetshistorie og en slags krønike om hvor forferdelig fattige kvinner ble behandlet i sørstatene.

Men mest av alt føles dette som et som et frityrstekt hillbilly-melodrama som aldri helt finner den rette temperaturen; og blir for strømlinjeformet til å vekke den helt store lidenskapen. Så dessverre nærmere den såpete Nicholas Sparks-filmatiseringen «The Notebook» enn «To Kill a Mockingbird». I 1969 bli et lik oppdaget langt inne i sumpmarken ved Barkley Cove, North Carolina.

[ Flere kulturnyheter, anmeldelser og intervjuer om scenekunst, musikk, filmer, bøker, TV og kunst i Dagsavisens kulturseksjon ]

Den avdøde er Chase Andrews (Harris Dickinson), en fotballspiller som ser ut til å ha mistet livet under et fall fra et nedlagt branntårn. Muligens en ulykke, kanskje et selvmord, men mest sannsynlig et mord. Mistanken faller fort på «Myrjenta», som lever isolert i en liten hytte langt fra folk. Det hviskes at hun er en heks med glødende øyne, knapt menneskelig og mest et primitivt villdyr. Noen hevder hun hadde et usømmelig forhold til Chase, og truet med å drepe ham etter at han forlot henne. Det er alle bevisene politiet trenger, som arresterer «Myrjenta» og tiltaler henne for mord. En forbrytelse som kan resultere i dødsstraff hvis hun blir funnet skyldig.

[ Annerledes, morsom, uhyggelig og rar, er dommen over scifi-westernfilmen «Nope» ]

Den pensjonerte, Atticus Finch-aktige advokaten Tom Milton (David Strathairn) påtar seg oppgaven med å forvare den unge kvinnen, som viser seg å være Catherine Danielle Clark (Daisy Edgar-Jones) – eller Kya, som hun foretrekker å bli kalt. En intelligent, sensitiv sjel som lever i pakt med naturen, og har lært seg at mennesker stor sett vil henne vondt. Sviktet av så godt som alle, forlatt av sine nærmeste og tvunget til å overleve på egen hånd.

Skikkelig skillingsvise-melodramatisk; overlesset av lettvinte naturmetaforer, sørstatsklisjeer og svulstig dialog

Tilbakeblikk til oppveksten på 1950-tallet avdekker en tragisk forhistorie full av dyp fattigdom og forsømmelse, der hun ble etterlatt sammen med en voldelig far (Garret Dillahunt) som en dag dro på flatfylla og aldri kom tilbake. I en alder av sju år må Kya klare seg mutters alene, mens hun selger skalldyr til et godhjertet ektepar som drivet en liten landhandel. Eneste lyspunktet er vennskapet med jevngamle Tate Walker (Taylor John Smith), en sensitiv kjekkas som lærer Kya å lese og skrive før de innleder et kjærlighetsforhold. Etter at Tate forlater Kya for å studere trøster hun seg med sleskasen Chase, en privilegert fotballskalle som gløder upålitelige hensikter og narsissistiske personlighetsforstyrrelser lang vei.

[ Emma Bones og Sverre Breivik, alias artisten Metteson, skal dra landet rundt med stormfull kjærlighet (+) ]

Ja, dette blir skikkelig skillingsvise-melodramatisk; overlesset av lettvinte naturmetaforer, sørstatsklisjeer og svulstig dialog. Og ja igjen, det er litt slemt å sammenligne «Where the Crawdads Sing» med den erkekonservative klisjékongen Nicholas Sparks. Historien er i det minste skrevet av en ekte forfatter, har en slags sosial bevissthet og er backet opp av betydelige talenter. Manuset er skrevet av Lucy Alibar, som debuterte med fabelaktige «Beasts of the Southern Wild» og gjør sitt beste for å kondensere ned romanen til litt over to timer. Det er dessuten interessant at mesteparten av skuespillerne er britiske, selv om de spiller erketypiske sørstatsamerikanere med sømløse aksenter.

Daisy Edgar-Jones har tidligere i år bemerket seg med serien «Under the Banner of Heaven» og den snedige samlivsgrøsseren «Fresh», men «Where the Crawdads Sing» vil trolig bli hennes store gjennombrudd. Edgar-Jones gjør en sterk innsats her, av det kalibret som kan gjøre lovende karakterskuespillere til ettertraktede stjerneskudd – men hun portretterer en person som aldri føles helt virkelig. En traumatisert pike utsatt for grov omsorgssvikt og sneversynt småbyondskap; utstøtt, mobbet og mishandlet – som vokste opp i et lite skur uten menneskelig kontakt; sko eller innlagt vann. Forvandlet til en romantisk heltinne i finkjole, som kliner med kjekkaser mens dataanimert løv virvler rundt henne.

[ «Selv om filmen «Beast» fortjener en gullstjerne for sin dedikasjon til dyrevern, fungerer ikke dette helt som intens villdyrthriller» ]

Jeg vet nå ikke helt. Alle de ektefølte skuespillerprestasjonene i verden klarer ikke å forkle at «Where the Crawdads Sing» svikter der det teller som mest. Dette fungerer ikke særlig bra som et engasjerende mordmysterium, opprivende oppvekstdrama, intens rettsthriller eller romantisk drama. Alt blir for lunkent, strømlinjeformet og stereotypisk. Selv den ville naturen i South Carolinas klamme Bayou-sumpmark virker for velfrisert, idyllisk og idealisert. Så det føles veldig «on-brand» at filmens temasang er komponert og fremført av Taylor Swift. Ingen av rollefigurene føles som livs levende personer, og ingen av situasjonene virker autentiske.

For dem som har en høyere toleranse for romantiske fantasier enn undertegnede vil muligens «Where the Crawdads Sing» mane fram den betryggende godfølelsen, men man sitter igjen med inntrykket av at dette kunne ha blitt så mye mer.