Film

Inn i Gaspar Noes mørke

«Vortex» er oppsiktsvekkende annerledes enn noen av filmene rabulisten Gaspar Noe tidligere har skapt.

---

4

FILM

«Vortex»

Regi: Gaspar Noe

Fr./Be./Mo. 2021

---

Fransk-argentinske Gaspar Noe begynner åpenbart å merke alderen. Han har rukket å bli 58 år, og etter danseparty-marerittet «Climax» (2018) fikk han en hjerneblødning som nesten endte med kroken på døra og takk for seg. Etter denne nær-døden-opplevelsen mistet Gaspar tre personer som sto ham nære, og så ble verden rammet av pandemien. Han benyttet sjansen til å kutte ut drikking, rus og sigaretter. Sånt kan få noen og enhver til å ta et eksistensielt bokettersyn og gjøre opp status. Dødsangsten resulterte i «Vortex»: et sosialrealistisk, saktmodig og ikke så rent lite klaustrofobisk kammerdrama om de siste dagene til en pensjonert ektepar i Paris. Det er i seg selv spesielt at den mannlige hovedrollen spilles av den italienske skrekkfilm-auteuren Dario Argento, i en alder av over åtti år, gjør sin debut som skuespiller. I alle fall hvis vi ser bort ifra noen raske «cameos» i årenes løp.

I vinter vendte Argento tilbake med sin første film på ti år: den gørrete giallo-thrilleren «Dark Glasses», så fyren er fortsatt i høy grad aktiv. For oss som har et nært og kjært forhold til Dario Argentos banebrytende sjangerfilmer gjør det litt vondt i magen å se ham spille en redusert, gammel mann som nærmer seg slutten av livet. Men «Vortex» er en film som går aktivt inn for å konfrontere oss med det dypt ubehagelige. Ikke, som Gaspar Noe pleier å gjøre, ved å ta i bruk ekstreme virkemidler, et aggressivt lydspor, blodrøde fargefiltre og blinkende strobelys. Isteden tar «Vortex» oss inn i et altoppslukende, eksistensielt mørke ved å påminne oss om at «tiden ødelegger alt», og at alt en dag kommer til å ende i forfall, glemsel og fortvilelse.

Vortex

Gaspar pusher filmmediets muligheter hver gang, og «Vortex» utspiller seg på et delt lerret. Den samme teknikken Noe benyttet i sin eksperimentelle novellefilm «Lux Æterna» (2019) og kortfilmen «Summer of ‘21» (2020) - som begge ble kommisjonert av motehuset Saint Laurent. Vi følger hovedpersonene i hver sin bilderute, som påminner oss om den voksende avstanden mellom dem. Ekteparet Lui (Dario Argento) og Elle (Francoise Lebrun) våkner opp i leiligheten de har delt i en livstid, og står opp hver for seg uten å engang snakke sammen. De lever i hver sin boble, isolert og ute av stand til å kommunisere med hverandre. Den pensjonerte filmkritikeren Lui setter seg rett ned foran skrivemaskinen på det overlessede kontoret sitt for å jobbe med en bok om forbindelsen mellom film og drømmer. I mellomtiden tusler kona ut for å handle, men går seg fort vil i egne tanker. Elle virker desorientert og forvirret, mens hun roter seg bort i en butikk og blir usikker på hvor hun er. Hvem hun er.

Det blir snart åpenbart at Elle lider av demens, og at tilstanden hennes går fort nedover. Lui gjør sitt beste for å fortrenge situasjonen, mens han prøver å gjenoppta kontakten med en yngre elskerinne og nekter plent å akseptere at de begge burde flytte inn på et pleiehjem. Sønnen Stephane (Alex Lutz) prøver å stille opp for foreldrene, men har sine egne utfordringer å håndtere. Han har en fortid som rusmisbruker, en ekskone med psykiske problemer og eneansvaret for en utagerende sønn med atferdsproblemer. Det går veldig fort nedover med Elle: som har episoder der hun knapt kan snakke, blir engstelig, gråter uten grunn og ikke engang kjenner igjen ektemannen. Lui lukker seg inn i sin egen verden, har en stygg hoste og sliter med hjerteproblemer som blir verre av alt stresset.

Vortex

Parallelscenene i denne nedadgående spiralen av eksistensiell håpløshet utspiller seg mer eller mindre i realtid, med lange tagninger fanger opp av håndholdte kameraer som følger ekteparet gjennom daglige gjøremål. Rent bortsett fra at kameraet stadig fokuserer på bakhodene til hovedpersonene (og at dialogen åpenbart er improvisert) er det fint lite her som minner om noe Gaspar Noe har skapt tidligere, men dette er en dypt personlig historie. Noes mor Nora led av demens i åtte år før hun døde, så mye av dette bygger på hans egne opplevelser og følelser. Francoise Lebrun skildrer denne lidelsen på en ubehagelig autentisk måte, men er selv en åndsfrisk veteran med over femti års fartstid som skuespiller.

Personlig foretrekker jeg Gaspar Noe i fri og hemningsløs utfoldelse på sanseutvidende stoffer, fremfor å se ham prøve å gå Michael Haneke i næringen. «Vortex» er kanskje Gaspars motsvarighet til «Amour», men i sterk kontrast til den knusktørre misantropen Haneke er han en mann drevet av lidenskap og livsglede. Noe som gjør at «Vortex» slår desto hardere, og føles som en filmatisert livskrise fra en auteur som frem til nå har vært drevet av eksplosiv, ungdommelig energi. Regissørens 89-årige far har beskrevet «Vortex» som sønnens mest brutale film. Jeg er tilbøyelig til å være enig med ham.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!