Film

Femti grader rødt, hvitt og blått

«Royalteen» er en rojalistisk såpeopera for tenåringer, en slags kysk fjortisvariant av «Fifty Shades of Grey», der rumpedaskingen er byttet ut med erketypiske prinsessedrømmer.

---

3

Film

«Royalteen»

Regi: Per-Olav Sørensen & Emilie Beck.

---

Netflix har begynt å samle opp et stadig bredere utvalg av norskprodusert innhold; i løpet av de siste månedene har de sluppet dansefilmen «Battle: Freestyle» og sci-fi-komedien «Blasted», mens Roar Uthaugs kostbare eventyrfilm «Troll» kommer senere i år. «Royalteen» har mest til felles med førstnevnte: et romantisk «young adult»-drama basert på den populære romanen «Arvingen», av de tidligere Dagbladet-skribentene Anne Gunn Halvorsen og Randi Fuglehaug. En rojalistisk såpeopera for tenåringer, som kombinerer noen interessante «Skam»-nyanser med allmenngyldige moralleksjoner om å leve med feilene man har begått.

Til tider føles dette mest som en kysk fjortisvariant av «Fifty Shades of Grey», der rumpedaskingen er byttet ut med erketypiske prinsessedrømmer. Det sier seg selv at målgruppen «Royalteen» sikter inn ikke først og fremst inkluderer fullvoksne filmanmeldere med et avslappet forhold til monarkiet, så det er lett å instinktivt avvise dette som overfladisk fjortissprøyt. Men hey, etter hvert som man blir eldre er det lettere å danne fred med tanken om at ikke alt i verden bør være strømlinjeformet for hvite menn over førti. Så for all del, hurra prinsesse.

Dette er i alle fall en proff produksjon for tenåringer med entusiasme for kongelig romantikk, og «Harajuku»-kjenningen Ines Høysæter Asserson gjør en fin figur i hovedrollen. Hun minner til tider om en ung Julianne Moore, og kommer seg forholdsvis helskinnet gjennom de keitete replikkvekslingene.

Syttenåringen Lena (Ines Høysæter Asserson) har akkurat flyttet fra Horten sammen med foreldrene (Veslemøy Mørkrid og Petter Width Kristiansen) og baby-lillebroren Theo. Nå bor de på beste vestkant i Oslo, og mamma Lise er veldig gira over at datteren skal gå på skole sammen med kronprinsen Karl Johan (Mathias Storhøi, sønnen til Dennis) og hans prinsessesøster Margrethe (Elli Rhiannon Müller Osborne). Lena kan styre seg. Hun har hørt historiene om partyprinsen Kalle; en notorisk «fuckboy» som «vasser i damer» og skapte overskrifter verden rundt etter at han ble fotografert på en nattklubb med halvnakne damer.

Allerede første skoledag havner Lena på pulten ved siden av prins Kalle, og kjemien gnistrer. De møtes igjen mens hun virrer seg bort under en joggetur i skogen, og at prinsen legger ut en selfie med henne på sosiale medier skaper mye sjalusi blant de ufyselige vestkantjentene på skolen. Det tar ikke mange dagene før Lena og Kalle forelsker seg, og hun blir en del av den innerste kretsen blant de «vellykkede» vestkantungdommene.

I forhold til hva kongefamilien har gått igjennom der ute i virkeligheten føles «Royalteen» desto mer tann- og fantasiløs.

Det kunne muligens ha gitt denne romansen mer nerve hvis kronprinsen hadde noen dårlige karaktertrekk, og ikke var skildret som en konstant velmenende, godhjertet, sensitiv godgutt. Men den tett sammenskrudde, småparanoide, supersnerpete prinsessen Margrethe akter slett ikke å finne seg i at broren hennes risikerer kongefamiliens fremtid ved å bli sammen med en simpel plebeier. Lena bærer dessuten på sine hemmeligheter om hvorfor hun egentlig forlot Horten, og de kan spolere forholdet til prinsen. Nei, Lenas store hemmelighet er dessverre ikke at hun er en New Age-svindler som planlegger å selge medaljonger som kan kurere klamydia, eller noe sånt.

I forhold til hva kongefamilien har gått igjennom der ute i virkeligheten føles «Royalteen» desto mer tann- og fantasiløs, men det er en formildende omstendighet at Lena ikke er skildret som en naiv jålepike med skolten full av prinsessedrømmer. Isteden er hun utstyrt med en fortid som inkluderer Mette Marit-inspirert «utagerende festing» og spektakulært dårlig dømmekraft, samt en personlighet som har flere grånyanser enn man trolig ville ha funnet i en amerikansk tolkning av denne historien (som for eksempel «The Prince and Me» fra 2004).

Men «dette kunne ha vært mye verre» er langt fra en helhjertet anbefaling, og ellers er det vanskelig å finne flere halmstrå å klamre seg til her. I motsetning til rominvasjon-komedien «Blasted» får man ikke følelsen av at dette er iscenesatt med oppriktig entusiasme fra noen bak kamera, og isteden mest er et profesjonelt bestillingsverk som oppfyller de matematiske kravene til den kryptiske Netflix-algoritmen. Jeg mistenker at dette (i likhet med så mye i disse dager) ville ha fungert bedre som en strømmeserie, der historien fikk mer plass til å puste og vi hadde blitt bedre kjent med de forskjellige rollefigurene. Ikke minst Lenas influenser-venninne Tess (Ina Dajanna Ervik), som hadde fortjent mye større spillerom.

Til gjengjeld er dette åpenbart bare begynnelsen, noe som understrekes med et cliffhanger-antiklimaks som peker videre til en oppfølger. «Royalteen» er innledningen i en romanserie med undertittelen «Halve kongeriket», og hver av de hittil fem bøkene følger perspektivet til en ny hovedperson. Så flere «Royalteen»-filmer er nærmest en selvfølge. Personlig mistenker jeg at en dønn ærlig skildring av den norske kongefamiliens strabaser de siste tiårene hadde vært uendelig mer underholdende, dramatisk og hjerteskjærende – men de romantiske fantasiene er sikkert betydelig mer betryggende.

«Royalteen» er tilgjengelig på Netflix nå.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!

Mer fra Dagsavisen