Film

Falske noter fra avgrunnen

«Annette» er en snurrig arthouse-musikal av franske Leos Carax, med utgangspunkt i musikken til kultbandet Sparks.

Annette

---

4

FILM

«Annette»

Regi: Leos Carax

Fra./Be./Ty./Jap. – 2021.

---

Og nå over til noe helt annet. En snurrig arthouse-musikal av den franske auteuren Leos Carax, som er den første langfilmen hans på ti år – og fyrens første engelskspråklige film noensinne. Her hjemme har kinopremieren på Cannes-vinneren «Annette» blitt utsatt en rekke ganger på grunn av pandemien, og var opprinnelig spikret som en av fjorårets julefilmer. Så det føles litt snodig at «Annette» til slutt slippes på tampen av fellesferien, selv om det er vrient å forestille seg et perfekt tidspunkt for en film som dette. Et mollstemt syngespill om en selvdestruktiv mann som ikke fortjener kjærlighet, og den uskyldsrene datteren han knuser hjertet til. En hjerteskjærende tragedie som samtidig er en slags rockeopera, en dukkefilm, en showbiz-fabel, en spøkelseshistorie og et merksnodig melodrama som inneholder minst to sangscener med saftig oralsex. Som skuespillerne selv synger i introduksjonen, dette er: «a tale of songs and fury, with no taboo».

«Annette» er et prosjekt initiert av det eksentriske brødreparet Ron og Russell Mael fra kultbandet Sparks, som komponerte sangene og kom opp med en skisse av historien. For dem som vil vite mer om deres drøyt femtiårige karriere, regisserte Edgar Wright nylig dokumentaren «The Sparks Brothers» (2021), som er varmt anbefalt. Brødrene tok opprinnelig kontakt med Carax i håp om at han ville filmatisere deres musikal «The Seduction of Ingmar Bergman» (som ble skapt for svensk radio), men de ble isteden enige om å skape et nytt prosjekt sammen.

Carax har hatt planer om å lage en musikal siden han startet filmkarrieren; «De elskende på Pont Neuf» (1991) skulle opprinnelig ha vært et syngespill og «Holy Motors» (2012) inneholdt et par musikal-sekvenser (samt Sparks-sangen «How Are You Getting Home?»). Så jeg antar at «Annette» er filmen han har jobbet seg opp til. Før historien starter blir vi oppfordret til å holde pusten frem til forestillingen er over, siden pusting ikke tolereres her. Smittesikkert!

Annette

Første sangnummer er en humoristisk prolog som starter i et lydstudio i Los Angeles, der Leos Carax og hans tenårige datter Nastya spiller inn musikksporet sammen med Sparks – før de får følge av skuespillerne og synger seg videre ut i Santa Monica Boulevard. En livlig, munter åpning som på ingen måte er representativt for resten av filmen. Dette er den sørgelige kjærlighetshistorien om Henry McHenry (Adam Driver) og Ann Defrasnoux (Marion Cotillard). Han er en kynisk stand-up-komiker som opptrer med enmannsshowet «The Ape of God» på Broadway. En mann drevet av retningsløse aggresjoner, selvforakt og bitterhet.

Annette

Hun er en operastjerne med stor suksess som sopran på scenen i Walt Disney Concert Hall. En uskyldsren kvinne som dør på scenen hver kveld, og er drevet av et stort, skjørt hjerte. Sammen er de skjønnheten og udyret; som forelsker seg, blir gift og føder en datter. Mirakelbabyen Annette, portrettert av en uhyggelig livaktig Pinocchio-tredukke. Mens operakarrieren til Anne når stadig nye høyder, ender Henry opp med å sabotere sin egen suksess som komiker.

La gå at det er bitte litt vanskelig å tro at den kronisk bitre og hatefullt humørløse Henry ville ha vært en vellykket standupkomiker noe annet sted i det kartlagte universet enn i en Leos Carax-film. Annette arver morens sangtalent, og heldigvis ikke farens sans for humor. Henry er dømt til å leve i skyggen av sin kone og dukkedatter, så han akter å utnytte Annettes overnaturlige sangstemme for egen vinnings skyld. Han slår seg sammen med en dirigent (Simon Helberg) og turnerer verden rundt med Annette - men Henry er så hjemsøkt av selvforakt, skyldfølelse, alkoholproblemer og kronisk sjalusi at han forgifter alt som er rent og godt i verden.

Flere av sangene er fengende og det er scener her som trolig vil gå inn i filmhistorien. Men det er åpent for diskusjon om «Annette» strengt tatt fungerer som sammenhengende helhet. Dette er en frontkollisjon mellom to eksentriske motpoler. På den ene siden de ekstremt produktive Mael-brødrene, som har prøvd å få innpass i filmbransjen siden syttitallet. Kjent for sin velutviklede sans for ironisk humor, stadig skiftende musikkstil og en unik evne til å være forut sin tid. På den andre siden: en særegen filmskaper kjent for sin sterke motvilje mot ironi, som har vært hjemsøkt av problemer, tragedier og kaos. Det er lett å mistenke at Leos Carax nok en gang bearbeider noen dypt personlige greier her.

Annette

Hans samboer Yekaterina Golubeva døde i 2011, og Carax ble etterlatt med eneansvaret for den da seks år gamle datteren Nastya. Noe som kanskje forklarer hvorfor «Annette» har blitt en så aggressivt gledesløs film; så tungsinnet, trist og fri for den eksplosive fantasirikdommen som kjennemerket «Holy Motors». Så overveldet av den desillusjonerte pessimismen som har gjennomsyret flere av hans tidligere filmer at dette føles mer som noen steg tilbake enn en utvikling fremover.

Carax velger å fortelle en enkel, operaisk historie på den mest diffuse og symbolladede måten han kan, der de forbløffende regivalgene stadig holder oss på utsiden av lidenskapen. I hans verden er kjærlighet alltid en destruktiv kraft, som bringer frem det aller verste i menn og er dømt til å ende i tragedie. Det er skjønnhet og galskap her, men et totalt fravær av psykologisk innsikt. For min del når i alle fall ikke «Annette» de følelsesmessige høydene Carax sikter etter, selv om det er løsrevne magiske øyeblikk på veien som virkelig fester seg.