Film

En hektisk helkveld i kollektivtrafikken

«Bullet Train» og Brad Pitt serverer alt vi har rett til å forvente fra en lystig actionkomedie.

Bullet Train

---

5

FILM

«Bullet Train»

Regi: David Leitch

USA/Jap. - 2022

---

David Leitch har skapt action-ekspressen «Bullet Train», som bygger på hans betydelige erfaring som en av Hollywoods fremste stuntkoordinatorer etter filmer som «John Wick», «Deadpool 2» og «Atomic Blonde». Jeg tviler litt på at Brad Pitt ville ha takket ja til en lettvekter-rolle som dette under normale omstendigheter, men det skadet sikkert ikke at Leitch startet opp i bransjen som Pitts personlige stuntmann, og er en god kompis av skuespilleren. Pitt ser ut til å ha det mye moro her, og imponerer i actionscenene. Ifølge forholdsvis sikre kilder på interwebben utførte han rundt nittifem prosent av stuntene selv, og det er jo ikke verst for en mann som nærmer seg sekstiårsalderen.

«Bullet Train» var en av de første Hollywood-filmene som startet opptakene under Covid-nedstengningen i 2020, da det var et prekært behov for prosjekter som kunne samle et begrenset antall skuespillere på et avgrenset område. Så selv om historien utspiller seg på et lyntog som suser i full fart gjennom Japan (med noen raske avstikkere til diverse andre steder), ble mesteparten spilt inn foran digitale storskjermer i et studio i California. Til tider tar det digitale trikseriet overhånd og blir sjenerende merkbart, men under mesteparten av spilletiden utnytter «Bullet Train» begrensningene til sin fordel – og tilbyr et ensemble av dyktige karakterskuespillere sjansen til å ha det skikkelig festlig i smittetrygge omgivelser.

Bullet Train

Den kronisk uheldige leiemorderen Ladybug (Brad Pitt) ser ut til å ha kommet seg til hektene etter et nervøst sammenbrudd, og har tilbrakt mye tid i terapi. «Marihønen» er full av den typen kvasifilosofiske hjelp-deg-selv-visdomsord som tøysefolk legger ut på Facebook, og er fast bestemt på å bli et bedre menneske som fokuserer på pasifistiske konfliktløsninger. En utfordring for en mann som lever av å drepe, men alt fungerer jo bedre hvis man har en positiv attityde.

Hans faste kontaktperson Maria Beetle (Sandra Bullock) har et nytt oppdrag som burde la seg utføre uten unødvendige voldsomheter; alt Ladybug behøver å gjøre er å plukke opp en dokumentmappe fra bagasjestativet i et lyntog på vei fra Tokyo til Kyoto. Synd dette luksuriøse lyntoget er stappfullt av et bredt utvalg av kriminelle taskenspillere med fargerike kallenavn, som alle er ute etter den samme dokumentmappen.

Bullet Train

Passasjerene inkluderer de britiske leiemorder-brødrene Tangerine (Aaron Taylor-Johnson) og Lemon (Brian Tyree Henry), som har bygget hele sin livsfilosofi rundt «Lokomotivet Thomas og vennene hans». Også om bord er den meksikanske desperadoen Wolf (Bad Bunny), giftmorderen Hornet (Zazie Beetz), Kimura (Andrew Koji), den psykopatiske skolepiken Prince (Joey King) og en anime-maskot med uhederlige intensjoner. Pluss en livsfarlig giftslange, bare for å gjøre alt litt ekstra morsomt. I bakgrunnen truer den mektige Yakuza-bossen White Death (Michael Shannon) og The Elder (Hiroyuki Sanada), samt en horde tungt bevæpnede, maskerte fotsoldater. Du skal heller ikke se bort ifra at filmen dessuten lirker inn noen vittige gjestespill, som jeg slett ikke akter å spolere her.

Bullet Train

«Bullet Train» er ikke fullt så teppebombet av vegg-til-vegg-action som traileren prøver å gi inntrykk av, og har en overraskende innfløkt intrige. Historien er basert på en bestselgende roman av Kotaro Isaka, allment ansett som en av Japans mest populære krimforfattere. Han har konstruert et komplisert, tettpakket flettverk fullt av skjulte motivasjoner, hevnbegjær, misforståelser, tilfeldigheter og dobbeltspill, der det tar sin tid før alle puslespillbitene havner på bordet. Filmen holder seg høvelig tett opp til plottet i romanen, men skrur opp den absurde humoren flere hakk - og står til tider i fare for å forvandle seg til en «Looney Tunes»-slapstick-komedie med sporadisk blodsprut.

Bullet Train

«Bullet Train» prøver å legge seg på et toneleie som lander et sted mellom Tarantino og tidlig Guy Ritchie, men minner mer om alle etterligningene som ble sluppet utover tusenårsskiftet - type «Smokin’ Aces», «Shoot ‘Em Up» og «Lucky Number Slevin». Noe som er helt greit, så lenge du justerer forventningene tilsvarende og ikke forventer en banebrytende dypsindig sensommer-blockbuster.

Men alt behøver ikke å være seriøst. Noen ganger vil vi jo bare ha det litt moro et par timer. Det føles uansett forfriskende å se en actionkomedie som (i motsetning til for eksempel David Leichs «Fast & Furious: Hobbs & Shaw») ikke er kastrert av studiosjefene for å presse ned aldersgrensen, men isteden får lov til å være akkurat det den vil være: en tidvis gørrete tøysefilm full av brutale basketak, vittig dialog, fjollete digresjoner og ramsalt språkbruk. I drøyt hundre minutter er «Bullet Train» en sann fornøyelse for oss som vet å sette pris på denne typen actionkomedier. Men deretter varer filmen i drøyt tjue minutter til. David Leitch kjenner ikke helt sin egen begrensning. Han er fast bestemt på å tangere seg selv med et utmattede sukkerkick-klimaks, som bokstavelig talt går av skinnene og er overlesset av middels overbevisende datagrafikk. Sikkert et nødvendig onde for å hale produksjonen i land under strenge Covid-restriksjoner, men føles fortsatt som en avsporing. Sånt senker helhetsinntrykket litt, selv om det er langt fra nok til å spolere moroa.