«Løftene» viser rusket i et politisk maskineri

---

4

FILM

«Løftene»

Regi: Thomas Kruithof

Fra. 2021

---

Den franske filmen «Løftene» er et innsiktsfullt drama om kompromissene, manipuleringen og det nådeløse taskenspillet som kreves for å ha en vellykket politisk karriere. Regissør Thomas Kruithof intervjuet flere borgemestere under arbeidet med manuset (som han skrev sammen med Jean-Baptiste Delafon), og har en journalistisk tilnærming til dette fiktive dramaet.

I likhet med «The Wire»-skaperen David Simon får vi en følelse av at alt Kruithof forteller oss her har sin rot i grundig research, og at han virkelig har satt seg inn i temaet. Han har et pragmatisk syn på lokalpolitikk, og legger ikke skjul på den fundamentale uærligheten som driver det politiske maskineriet på alle plan - men Kruithof velger fortsatt å tro at politikere lyver med forholdsvis gode hensikter. Kruithof har muligens litt større tro på statsbyråkratenes hederlige intensjoner enn de fleste av oss har ute i virkeligheten.

I dagens politiske klima er det i alle fall vanskelig å ikke bli litt desillusjonert; folk flest sliter med å betale skyhøye strømregninger og livsnødvendigheter, mens skamløse politikere forærer hverandre lønnsøkning i millionklassen like etter at stortinget er rammet av en pinlig pendlerbolig-korrupsjonsskandale. Sånn går dagene hvis du er «folkevalgt», men som «Løftene» understreker: politikere kan være drevet hederlige intensjoner, selv hvis de blir overmannet av kyniske ambisjoner, karrierejag og ren griskhet.

[ Franciska Eliassens sin spillefilmdebut får verdenspremiere under filmfestivalen i Locarno ]

Clemence Collombet (Isabelle Huppert) nærmer seg slutten på sin andre periode som borgemester for en kommune i utkanten av Paris. Hun er travel opptatt med planleggingen av et kostbart renoveringsprosjekt av boligblokkene Les Bernardin-bydelen, et belastet området preget av forfall, fattigdom og illegale immigranter. Beboerne er allerede presset til bristepunktet og grovt utnyttet av bolighaier som krever oppblåste fellesutgifter uten å gjøre en dritt for å bedre leveforholdene.

Talsmannen for boligeierne i området, den radikale oppvigleren Kupka (Jean-Paul Bordes), krever hodet til den korrupte forvalteren på et sølvfat – og skaper politiske bølger som terger generalkommissæren Jerome Narvaux (Laurent Poitrenaux). Dårlig timing for Clemence, som har gjort denne «redningsplanen for Bernardins-boligene» til sin siste fanesak før hun ender sin karriere som borgemester. Etter at Jerome dingler en fristende ministerpost foran øynene til Clemence blir dette et desto viktigere prestisjeprosjekt, som leder henne til å ta noen veldig tvilsomme avgjørelser i et forsøk på å klamre seg til makten.

[ Malling og moskusen går til filmen ]

Den store utfordringen er å cashe inn avgiftene til redningsplanen fra fattige beboere som allerede er skviset til siste dråpe. Clemence lover dem mye mer enn hun har intensjoner om å holde, og kaster seg inn i et komplisert maktspill med mange forskjellige aktører – som sender henne på kollisjonskurs med sine nærmeste støttespillere. De som allerede har minst risikerer som vanlig å bli skadelidende, mens privilegerte politikere utkjemper sine egne maktkamper for å oppnå prestisje, makt og velbetalte toppjobber. Under en nøkkelscene får vi ta del av et lunsjmøte der Clemence og staben hennes slenger rundt gloser som «et brutt løfte er ikke en løgn», «Jeg må være ærlig, men lyve» og diskuterer den magiske gråsonen mellom «et falsk løfte og en ekte løgn».

At disse yrkespolitikerne fortsatt ikke fremstilles som helt avskyelige mennesker skyldes til dels Thomas Kruithof nyanserte regi, som til tross for sin dedikasjon til autentisitet velger å være optimistisk. Disse statsbyråkratene er muligens drevet av egoistiske impulser, men det er aldri for sent til å gjøre noe riktig. Løgn, taskenspill, hestehandel og kynisk manipulasjon er kanskje den eneste måten å få noe gjort i et tungrodd, politisk maskineri – men er i det minste redskaper som kan brukes til å skape positive forandringer. Isabelle Huppert er som vanlig et sterkt midtpunkt, men den mest interessante rollefiguren er hennes stabssjef Yazid Jabbi (Reda Kateb). En andregenerasjons innvandrer som selv vokste opp i Les Bernardin-blokkjungelen og er en ildsjel som virkelig kjemper for å bedre leveforholdene der.

[ Charlotte Rampling bærer dette dramaet om en alkoholisert «kinaputt» ]

Thomas Kruithof spinner et komplisert nett uten å gjøre «Løftene» til en tung opplevelse; filmen har et bra driv, der den sosialrealistiske tilnærmingen aldri går på bekostning av brukervennligheten. Dette blir litt for erketypisk fransk-småborgerlig, politisk nøytralt (vi får aldri vite hvilket parti Clemence tilhører, eller hva hun egentlig står for) og veloppdragent til å vekke det helt store engasjementet, men «Løftene» er iscenesatt med overbevisning. Dette er dessuten en overraskende oppløftende historie, som forsikrer oss om at det faktisk finnes politikere der ute som kjemper for noe mer enn sine egne karriereutsikter og særinteresser. Sånt kan vi saktens trenge i en tid da den almene tilliten til statsbyråkratiet synker dramatisk og politikerforakten stadig når nye høyder.