Skrekk og Gru på lavbluss

---

3

FILM

«Minions: Historien om Gru»

Regi: Kyle Balda, Brad Ableson & Jonathan del Val

USA, 2022

---

«Minions: Historien om Gru» er både en oppfølger til den første «Minions»-filmen og en «prequel» til resten av «Grusomme meg»-serien. Jeg har personlig moret meg mye med de tidligere kapitlene i denne dataanimasjonsserien, og hadde stor sans for den anarkistiske oppfinnsomheten i «Minions» (2015) - men «Historien om Gru» er dessverre et underskuddsprosjekt som bærer sterk preg av idetørke. Den entusiastiske «Looney Tunes»-energien er byttet ut med oppjaget ablegøyeri som er mer slitsomt enn gøyalt, og filmen sikter inn de minste uten å gi oss voksne noe å flire av. Jeg så filmen på en matinevisning i en kinosal smekkfull av rastløse småunger, og selv de virket sånn passelig engasjerte.

Illumination Entertainment har strevd litt bak kulissene denne gangen: «Minions: Historien om Gru» skulle opprinnelig ha kommet sommeren 2020, men det franske studioet deres stengte dørene på grunn av Covid-smitte og premieren ble utsatt et år. Og deretter enda et år. Ikke i seg selv skrekkelig uvanlig i disse krisetider, men det er lett å mistenke at filmen ikke helt fungerte i utgangspunktet og at det foregikk litt brannslukningsarbeid for å fikse ting. I alle fall litt påfallende at det krevde tre regissører for å fullføre dette prosjektet, som med sine knappe åtti minutter (minus rulletekst) er den korteste filmen i serien – men såpass uinspirert og underutviklet at den allikevel føles som den aller lengste. Definitivt den svakeste.

[ Publikumsvennlig utdrikningslag i UFO-infiserte Hessdalen (+) ]

Året er 1976, og den rampete elleveåringen Gru drømmer om å bli verdens største superskurk når han blir voksen. Han har dratt alle Minions-medhjelperne ned i kjelleren i familiehjemmet, mens mamma Marlena har innledet en affære med en svett yogainstruktør. De tøffeste superskurkene på syttitallet tilhører den fryktede Sekserbanden, som akkurat har kvittet seg med sin aldrende sjef Wild Knuckles og startet opptaksprøvene for å finne et nytt medlem. Gru klarer på en eller annen måte å havne blant finalistene, men blir ledd rett ut av Sekserbanden da de oppdager at han bare er en guttunge. Som hevn rapper Gru deres magiske Zodiac-talisman, en McGufin som tøyseminion-en Kevin klarer å bytte med en kjælestein.

En rasende Gru sparker hele gjengen, og deretter blir han bortført til Knuckles’ hovedkvarter i San Francisco. Minion-ene Kevin, Stuart og enøyde Bob drar ut på eventyr for å redde Gru, noe som leder til noen løsrevne episoder (som like gjerne kunne ha blitt sluppet som kortfilmer) der de prøver seg som passasjerflypiloter og trener kung fu med en kampdyktig akupunktør i Chinatown. I mellomtiden hopper Otto på tråsykkelen sin for å få tilbake Zodiac-talismanen, mens Gru endelig finner en mentor som kan trene ham opp til å bli en vaskekte superskurk. Som vanlig forminskes moroa for oss voksne noen hakk av et norsk dubbespor strømlinjeformet for de minste, med helt habil stemmelegging av blant andre Alex Rosén, Bjørn Skagestad og Judy Simone Nyambura Karanja. Originalen settes heldigvis også opp på kino her hjemme, og kan skilte med en snurrig samling kjentfolk som inkluderer Jean-Claude Van Damme, «Wu-Tang Clan»-sjefen RZA, Alan Arkin, Dolph Lundgren og Julie Andrews – noe som trolig er første og siste gangen de jobber sammen.

[ Elvis skinner på kino i gullstøv og glitter ]

For å understreke den kreative tørken er «Minions: Historien om Gru» dessuten full av elementer rappet fra andre dataanimasjoner: gjentatte ganger skrur Minions-bajasene opp søthetsfaktoren i de digre øynene sine for å overtale folk til å hjelpe dem, akkurat som katten i «Pus med støvler» (2011) gjorde (at den «Shrek»-avleggeren får sin forsinkede oppfølger til jul antyder at animasjonsbransjen ikke direkte strutter av friske, ferske ideer for tiden). Disse filmene er ikke kjent for sin dedikasjon til sosialrealisme, men «Historien om Gru» tar mot slutten en avstikker inn i en helt annen sjanger; mens skurkene forvandler seg til mytologiske «Kung Fu Panda»-monstre og Minions-bøllefrøene utvikler dyrebaserte superkrefter.

Denne finalekampen er bare hektisk, feilslått og skikkelig slitsom – som det siste beviset på at hele filmserien går på tomgang, er mest drevet av kapitalistisk kynisme og ikke har så mye mer igjen å gi. For all del, noen sporadiske, småmorsomme øyeblikk glimter til med den typen slapstick-humor serien er kjent for, men det er dramatisk færre av dem her enn i de fire tidligere filmene. «Grusomme meg»-serien har i årenes løp rukket å bli den mest kurative, dataanimerte «franchisen» i filmhistorien (ja, faktisk mer lønnsom en «Toy Story» og «Istid»), så det er lett å skjønne hvorfor Illumination-studioet prøver å melke serien for alt de kan tjene. De er allerede i full gang med produksjonen av «Grusomme meg 4», som etter planen skal ha premiere sommeren 2024.