Film

Brisen grinebiter

Sterke skuespillerprestasjoner og Charlotte Rampling bærer dette dramaet om en alkoholisert kinaputt med en fargerik forhistorie som krigsfotograf.

---

4

FILM

«Grandmother»

Regi: Matthew J. Saville

New Zealand, 2021

---

Dette beskjedne lavbudsjettdramaet har fint lite nytt å fortelle, men bærer seg på sterke skuespillerprestasjoner, noen interessante grånyanser og personlig vinkling. En usentimental, delvis selvbiografisk skildring av manusforfatter/regidebutant Matthew J. Savilles forhold til sin egen bestemor, en alkoholisert kinaputt med en fargerik forhistorie som krigsfotograf. At filmen har blitt døpt om til håpløst generiske «Grandmother» i Skandinavia kvalifiserer til trekk i poeng, men er jo strengt tatt ikke filmens feil. Den har egentlig tittelen «Juniper», døpt etter bærene som er en av de sentrale ingrediensene i produksjonen av gin. Favorittdrikken til det gamle flintjernet Ruth (Charlotte Rampling), som etter mange års fravær flytter inn hos den middelaldrende sønnen Robert (Marton Csokas) og barnebarnet Sam (George Ferrier) på den newzealandske landsbygda.

Enkemannen Martin har et anstrengt og distansert forhold til moren, som oppdro ham alene, ofte var helt fraværende og nektet plent å avsløre hvem faren hans var. Den selvdestruktive syttenåringen Sam vet knapt hvem bestemoren Ruth er, og anser henne bare som en byrde han aktivt vil unngå. De har begge nok med egne problemer, familiegården er i forfall og Sam er dypt preget av å ha mistet moren sin.

At pappa stuet ham bort på en streng, katolsk kostskole etter dødsfallet har ikke gjort situasjonen bedre. Nå har bestemoren flyttet inn på soverommet der mamma nylig visnet bort av kreftsykdom, med et brukket ben som nekter å gro og jevn promille. Bestemor Ruth drikker i snitt en flaske gin om dagen, og kan ikke beskrives som et omsorgsfullt lyspunkt i hverdagen. En syrlig, eselsta, humørsyk surpomp med giftig tunge, som kaster et glass rett i skolten på barnebarnet sitt innen de engang har rukket å bli kjent med hverandre. Så det er lett å skjønne at Sam slett ikke har lyst til å passe på bestemoren, mens pappa Robert drar til England for å rydde opp i økonomien hennes.

Ruths religiøse sykepleier Sarah (Edith Poor) prøver å frelse hennes arme sjel ved å invitere en katolsk prest, men Ruth er en ihuga ateist som har null tålmodighet med den typen nonsens. Hun foretrekker å drikke bort sorgene, og er ikke den typen person som legger ut om problemene sine. Men de er der.

«Grandmother»

Ruth er vant til å gripe livet med begge hender, være uavhengig og ikke trenge noen. Nå er hun bundet til en rullestol, og må ha hjelp for å gå på toalettet. Sam er ikke nevneverdig flinkere til å håndtere vanskelige følelser; han er så overveldet av sorg at han planlegger å begå selvmord ved å henge seg på morens fødselsdag. Ruth er slu nok til å skjønne at Sam sliter, og foreslår at de inviterer hans rølpete kostskolekompiser til en skikkelig fest. Man kan bare kaste et raskt blikk på handlingsreferatet for å gjette seg til hvordan dette vil ende: Sam danner gradvis et nært bånd til bestemoren, og de utvikler en gjensidig respekt. Tenåringen lærer noen viktige livsleksjoner han kan ta med seg videre i livet, mens pensjonisten lærer å akseptere sin egen dødelighet. Livets sirkel.

Vi har sett variasjoner av denne historien utallige ganger tidligere, og jeg kan ikke med god samvittighet påstå at «Grandmother» (isj, fortsatt en forferdelig tittel!) gjør noe nevneverdig nytt med formelen. At filmen blir såpass forutsigbar er ikke i seg selv et enormt problem, men det føles som en tapt mulighet at den er så frustrerende konvensjonell. Men der har du innimellom problemet med filmer basert på personlige opplevelser: virkeligheten har en tendens til å være forutsigbar. Det hjelper veldig at regissør/manusforfatter Matthew J. Saville har en bakgrunn som skuespiller, og rydder mye plass til hovedrolleinnehaverne.

«Grandmother»

«Swinging sixties»-ikonet Charlotte Rampling behøver ikke å gjøre så mye for å holde oppmerksomheten vår, og har i en alder av 76 år utstrålingen til en person med et veldig innholds- og fargerikt liv i bakspeilet. Så hennes egen livshistorie gjør mye av grovarbeidet med å fylle ut Ruths fortid, og man kan mistenke at Rampling underspiller en versjon av seg selv her. At filmen berører et såpass tabubelagt tema som selvmordstanker blant tenåringer har muligens en ekstra betydning for en skuespiller som opplevde at søsteren Sarah tok sitt eget liv i ung alder. «Grandmother» utforsker såpass mange mørke temaer at det bli desto viktigere at filmen nekter å overgi seg til tungsinn, sentimentalisme og utagerende melodrama. Saville håndterer isteden alt med lavmælt realisme og svart humor. Sånt forhindrer ikke at historien fortsatt blir veldig skjematisk og fri for overraskelser, men sørger i det minste for at den virker ektefølt, selvopplevd og autentisk.

Mer fra Dagsavisen