Film

Overlesset og lettglemt Jurassic-kapittel

«Jurassic World Dominion» er dessverre langt unna magien til Steven Spielbergs «Jurassic Park»-original.

---

3

FILM

«Jurassic World Dominion»

Regi: Colin Trevorrow

USA/Malta – 2022

---

Det er selvfølgelig dypt og inderlig skuffende at ingen har klart å klone dinosaurer i løpet av de nærmere tretti årene som har passert siden Steven Spielberg regisserte (og Michael Crichton skrev) «Jurassic Park». I fjor fant angivelig en gruppe kinesiske forskere for første gang en fossil som inneholder dinosaur-DNA, så vi er forhåpentligvis nærmere en virkelig Jurassic-park enn noensinne. Men langt fra nære nok. Isteden har vi måttet nøye oss med et halvt dusin filmer i varierende kvalitet, som ikke har vært i nærheten av å gjenskape magien med Spielberg-originalen.

«Jurassic World Dominion» er dessverre lengre unna enn de fleste; og det åpenbare problemet er Colin Trevorrow. En forholdvis uerfaren indie-regissør som ble dratt opp i filmbransjens førstedivisjon da han fikk ansvaret for å skrive, produsere og regissere «Jurassic World»-trilogien (med unntak av midtpartiet «Fallen Kingdom», som ble regissert av spanjolen J.A. Bayona).

Jeg tviler ikke på at Trevorrow er en stor fan av «Jurassic Park», men han har ikke helt maktet å hale dette storprosjektet i havn på en tilfredsstillende måte – og «World Dominion» har dessverre blitt det svakeste kapittelet i serien. Så ja, jeg antar at man kan beskrive dette som dinosaurenes motsvarighet til den siste «Star Wars»-trilogien. For all del, med sine 146 minutter serverer «Jurassic World Dominion» fortsatt valuta for billettpengene: dette er den hittil dyreste og lengste filmen i serien – som inneholder flere scener som isolert sett er imponerende. Men ingenting henger særlig bra sammen, det følelsesmessige engasjementet nærmer seg faretruende nullpunktet og filmen som helhet er like overlesset som underutviklet.

«Jurassic: World Dominion».

Fire år har passert siden hendelsene i «Jurassic World: Fallen Kingdom» (2018), da Isla Nubar ble ødelagt og dritten for alvor traff vifta. Jurassic-parkanlegget er nå utvidet til å inkludere hele jordkloden, og menneskeheten befinner seg ikke lengre på toppen av næringskjeden. I teorien er dette hva hele filmserien har bygget seg opp til; en hel verden full av skrubbsultne fortidsbeist som anser menneskeheten som snackmat. Fremfor å omfavne de storslagne mulighetene et sånt høykonsept tilbyr velger Trevorrow å sikte inn en litt annen retning. Han retter fokuset mot tenåringen Maisie Lockwood (Isabella Sermon), den klonede datteren til den avdøde genetikeren Charlotte; som var datteren til den avdøde forretningspartneren til den tilsvarende avdøde «Jurassic Park»-grunnleggeren John Hammond. Så ja, den setningen antyder at «Jurassic World»-mytologien har blitt bittelitt kronglete, snirklete og unødig komplisert.

Maisie er snikadoptert av dino-treneren Owen (Chris Pratt) og den tidligere «Jurassic Park»-direktøren Claire (Bryce Dallas Howard), som prøver å holde den egenrådige jentungen skjult fra omverdenen i en liten tømmerkoie i den kanadiske villmarken. Alt dette er kanskje ikke først og fremst hva man har aller mest lyst til å se i en film om en verden invadert av dinosaurer. Tittelen er tross alt ikke «Jurassic World Babysitters Club». Heldigvis blir Maisie etter hvert kidnappet, sammen med avkommet til Owens favoritt-Velociraptor Blue – som av litt uklare årsaker bor i en skolebuss i skogen like utenfor tømmerkoia deres. Claire og Owen begir seg ut på eventyr for å redde adoptivdatteren, noe som sender dem til dinosaur-svartebørsmarkedet på Malta. Her får de uventet hjelp av den moralsk fleksible piloten Kayla (DeWanda Wise), som like uventet viser seg å være en av filmens høydepunkter. Hun burde definitivt få sin egen strømmeserie!

«Jurassic: World Dominion».

Den største attraksjonen for oss gamle fans av serien er at «Jurassic World Dominion» samler de gjenlevende hovedpersonene fra alle seks filmer for første gang. For i en helt annen ende av historien blir paleontologen Alan Grant (Sam Neill) gjenforent med sin eks Ellie Sattler (Laura Dern). Hun etterforsker en sverm med genmanipulerte monster-gresshopper som står i fare for å ødelegge hele økobalansen, og etter alt å dømme stammer fra laboratoriekomplekset til det bioteknologiske storkonsernet Biocyn. Konsernsjefen er tilfeldigvis den samme Dr. Lewis Dodgson (Campbell Scott) som vi først fikk et glimt av mot slutten av den første «Jurassic Park»-filmen. Han har i årenes løp forvandlet seg til en sosiopatisk utgave av Apple-sjefen Tim Cook, og har ansatt kaosteoretikeren Dr. Ian Malcolm (Jeff Goldblum) som rådgiver.

«Jurassic: World Dominion».

Manuset stapper inn en masse løsrevne ideer og spriker i alle retninger, men alt ender fortsatt i en lukket dinosaurpark der helvete bryter løs – mens høydepunkter fra de tidligere filmene blir gjenskapt i nye varianter, med middels uttelling og skuffende forutsigbart resultat. Det må også sies at spesialeffektene her er ujevne; og spenner fra oppriktig imponerende til nærmest uferdige. Jeg mistenker at Covid-nedstengningen forårsaket noen nødløsninger, der skuespillerne ble plassert foran grønnlerret og digitale bakgrunner på grunn av reiserestriksjoner.

Flere scener er isolert sett høvelig heftige, inklusive en «Jason Bourne»-inspirert biljakt gjennom Maltas trange sidegater. Synd ingenting henger særlig godt sammen, og alt er bygget på et vaklende fundament. På den ene siden vil Trevorrow så gjerne fokusere på dyrevern og dinosaurenes rett til å leve, mens han på den andre vil iscenesette spektakulære monsterscener.

«Jurassic: World Dominion».

Etter å ha sett folk bli flerret opp av glupske fortidsbeist med jevne mellomrom klinger Trevorrows budskap om fredelig sameksistens skikkelig hult, og gjør bare filmen enda mer vinglete. Jeg har vanskelig for å tro at dette antiklimakset virkelig representerer den definitive slutten på «Jurassic»-serien. Det finnes garantert flere historier i dette vidtspennende dinosauruniverset, men jeg håper dypt og inderlig at noen andre enn Colin Trevorrow får sjansen til å fortelle dem.


Mer fra Dagsavisen