Film

Her straffes ungene for foreldrenes forbrytelser

Den italienske filmen «Chiara» gir et unikt innblikk i et ellers hermetisk lukket mafiamiljø.

Chiara

---

5

FILM

«Chiara»

Regi: Jonas Carpignano

Italia – 2021

---

Amerikansk-italienske Jonas Carpignano er ikke akkurat en fyr som gjør ting halvhjertet. Under forarbeidet med langfilmdebuten «Middelhavet» (2015) flyttet han inn i en provisorisk flyktningleir i den italienske småbyen Calabria, og ble boende der i lang tid. I forbindelse med oppfølgeren «A Ciambra» tilbragte han flere år sammen med den småkriminelle romanifamilien Amato. Nå avslutter Carpignano denne løst sammenhengende trilogien med Cannes-vinneren «Chiara», som tar for seg en familie tilknyttet Ndrangheta-mafiaen i kystbyen Gioia Tauro. For å forsikre at han skildrer dette samfunnet så autentisk som mulig har Carpignano bodd her de siste ti årene. Så likhet med de tidligere filmene hans får vi nok et unikt, interessant og innsiktsfullt innblikk i et ellers hermetisk lukket miljø. Selve historien er fiktiv, men personene vi møter er virkelige nok.

Ndrangheta-mafiaen i Calabria er ansett som den mest ugjennomtrengelige i Italia, fordi den er basert på blodsbånd og familietilknytning – og det er beint umulig å få noen til å tyste på sine egne familiemedlemmer. I brist på bedre alternativer har sosialetaten i området begynt å skille tenåringer fra familiene sine, og tvangsplasserer dem hos adoptivfamilier til de har fylt atten. Håpet er å gi den yngre generasjonen et annet alternativ til et kriminelt liv, men det er samtidig en tvilsom praksis som bryter opp familier med byråkratisk makt, straffer ungene for foreldrenes forbrytelser - og kan gjøre mer skade enn godt.

Femtenåringen Chiara (gullfunnet Swamy Rotolo) lever tilsynelatende et helt alminnelig middelklasseliv i Gioia Tauro. Hun trener på den italienske motsvarigheten til Sats, henger rundt med venner på kveldstid, tar alt for mange selfies og vier mye av tiden til sosiale medier. Chiara er det midterste barnet i en tett sammenknyttet søskenflokk på tre søstre, og har et nært forhold til sin pappa Claudio (Claudio Rotolo). Under den storstilte attenårsdagsfesten til den eldste søsteren Giulia (Grecca Rotolo) får vi en klar fornemmelse av at noe murrer bak fasaden. Venner og slekt er samlet, men Chiara reagerer på farens besynderlige oppførsel. Han nekter å holde tale under fødselsdagsmiddagen, blir rørt til tårer under en samtale med datteren og havner i heftig diskusjon med broren sin. Senere samme natt eksploderer bilen til pappa (av det som etter alt å dømme er en bilbombe), mens Claudio diskret sniker seg over hustaket og forsvinner sporløst. Mamma Carmela (Carmela Fumo) forsikrer døtrene om at det er ingen grunn til uro, men Chiara er slett ikke overbevist. Hun skjønner at noe er veldig galt, uten å ane akkurat hva som skjer.

Chiara

For å understreke at dette er et miljø som er en del av en større helhet dukker hovedpersonene fra «Middelhavet» og «A Ciambra» opp i mindre roller denne gangen, inklusive den småkriminelle rabagasten Pio Amato (som vi sist så i en birolle som skurk i James Bond-filmen «No Time to Die»!). Jonas Carpignano har som vanlig rekruttert skuespillerne fra nærmiljøet, og ingen av dem har tidligere filmerfaring. Han har kjent familien til hovedrolleinnehaver Swamy Rotolo i mange år, og omtrent hvert eneste medlem av denne omfangsrike klanen dukker opp foran kamera. Noe som forklarer hvorfor de har en så naturlig kjemi sammen; de spiller mer eller mindre seg selv her (selv om ingen offisielt har mafiatilknytning, og historien som sagt er fiktiv selv om den er inspirert av virkelige hendelser). «Chiara» har kanskje ikke helt den samme nerven som forgjengerne, men er til gjengjeld mer optimistisk på vegne av Chiaras fremtid. I motsetning til personene vi har møtt tidligere har hun en god sjanse til å komme seg ut av dette miljøet og er velsignet med større ressurser til å løsrive seg.

Det Jonas Carpignianos nok en gang lykkes veldig bra med er å fortelle en sosialrealistisk historie som føles hundre prosent autentisk, nyansert og personlig - uten at det går på bekostning av fremdriften. Han har blitt en av de store fanebærerne for en moderne form for neorealisme, som har en unik evne til å virkelig gi oss en følelse av å ta del i livene til folk som normalt ikke akkurat ønsker uvedkommende velkommen inn i varmen. Det krever ekstremt mye dedikasjon, engasjement, tålmodighet og ikke minst tid å lage filmer som dette, så jeg har stor forståelse for at Jonas Carpignianos føler det er på tide å avslutte denne trilogien om kriminalitet og familieliv i tuppen av Italias støvel. Men hva han enn velger å rette søkelyset mot neste gang tipper jeg det virkelig blir verdt ventetiden.