Film

Nye «Top Gun»: Testosteron i toppfart

35 år etter freser Tom Cruise videre i en «Top Gun»-oppfølger som leverer alt fansen og andre kunne håpe på.

«Top Gun: Maverick»

---

5

FILM

«Top Gun: Maverick»

Regi: Joseph Kosinski

USA/Kina – 2022

---

For å være ærlig var undertegnede aldri verdens største fan av «Top Gun», selv om jeg dessverre er gammel nok til å ha sett den på kino i oppveksten. En militærkåt kjekkasfilm dynket i testosteron, bråkjekk macho-bravado og helsestudiomuskler innklint med babyolje, som angivelig økte rekrutteringen til den amerikanske marinen med over fem hundre prosent. Og muligens økte rekrutteringen til USAs lærbarer enda mer. Quentin Tarantino har lagt frem overbevisende argumenter for at «Top Gun» egentlig dreier seg om «en manns kamp med sin egen homoseksualitet», en teori som har fått tommel opp fra produsent Jerry Bruckheimer og Val Kilmer. Denne oppfølgeren er uansett markant mindre homoerotisk, jingoistisk og reklamefilm-glossy, selv om «Top Gun: Maverick» trolig er den første Tom Cruise-filmen som spiller skamløst på nostalgifaktoren. Fyren er fortsatt i uforskammet god form for en mann som fyller seksti om noen uker, la gå at han var flere år yngre da opptakene startet. «Maverick» skulle opprinnelig ha hatt premiere for tre år siden, og har blitt utsatt gjentatte ganger på grunn av tingenes tilstand.

Cruise gjenstår som en av klodens ytterst få gjenlevende filmstjerner, som kan bære en hel film på sin betydelige karisma og overmenneskelige Scientologi-viljestyrke. I kjent stil utsetter han seg for betydelig fare for å forsikre at jagerfly-scenene lever opp til skyhøye forventninger. Cruise insisterte på at action-sekvensene ble iscenesatt helt uten digitaleffekter, mens skuespillerne er spent fast i cockpiten på jagerfly som suser rundt i flere ganger lydens hastighet foran IMAX-kameraer.

«Top Gun: Maverick»

«Top Gun» etablerte formelen for flere av de tidlige Tom Cruise-filmene; der han spilte overmodige hotshots som struttet av ufortjent selvtillit, og ble holdt i tøylene av eldre, mannlige mentorer (et tema i blant annet «Cocktail», «The Color of Money» og «Days of Thunder»). Nå har Cruise endelig entret et generasjonsskifte, der han overtar rollen som livserfaren mentor for yngre menn. Ved første øyekast har kanskje ikke flygeresset Peter «Maverick» Mitchell (Cruise) forandret seg nevneverdig fra den eplekjekke spradebassen vi møtte for snart førti år siden i første «Top Gun». Han er fortsatt en antiautoritær rabagast som har store problemer med å følge ordre, og metodisk har sabotert karrieren med en uendelig rekke av rebelske stunts. Noe som forklarer hvorfor Maverick etter snart førti år i flyvåpenet fortsatt bare er en kommandant, mens hans tidligere rival Tom «Iceman» Kazansky (Val Kilmer) i årenes løp har avansert i gradene til admiral for Stillehavsflåten.

Dette er heldigvis en visere og mer livserfaren Maverick; som ikke lengre er drevet av ego, hybris og testosteron – men isteden utfordrer den militære disiplinen for mer noble idealer. Et spektakulært forsøk på å redde arbeidsplassene til kollegaene ender i et krasjet jagerfly, og den allerede tøyde strikken til militærledelsen ryker. Maverick får en aller siste sjanse før han sparkes ut av aktiv tjeneste og erstattes av en kampdrone. Han beordres tilbake til «Top Gun»-akademiet, for å trene en gruppe elitepiloter til et topphemmelig spesialoppdrag. De har bare noen uker på seg til å bombe en toppsikret atomvåpenfabrikk, som befinner seg i en ikke navngitt nasjon helt uten politiske tilknytninger som kan påvirke kassainntektene (og definitiv ikke er Kina, som har finansiert deler av filmen).

«Top Gun: Maverick»

Etter alt å dømme et selvmordsoppdrag, som har noen påfallende likhetstrekk med angrepet på Dødsstjernen i «Star Wars». Disse unge pilotene er like fulle av selvsikker bravado og struttende testosteron som Maverick selv var i yngre dager, og inkluderer den nærmest selvparodisk eplekjekke egoisten Jake «Hangman» Seresin (Glen Powell), Natasha «Phoenix» Trace (Monica Barbaro) og Bradley «Rooster» Bradshaw (Miles Teller). Sistnevnte er tilfeldigvis sønnen til Mavericks avdøde partner og bestevenn Goose, som bærer på mye bitterhet og aggresjon mot Maverick. Det er også sympatisk at man har fått med Val Kilmer, som er åpenbart sterkt redusert - men fortsatt spiller en sentral birolle i historien.

Påfallende fraværende er Kelly McGillis, som spilte den kvinnelige hovedrollen som Mavericks «love interest» i første film. Siden hun nå ser ut som en helt vanlig dame i midten av sekstiårene er hun byttet ut med håpløst nydelige (og femten år yngre) Jennifer Connelly. Hun er bareieren og alenemoren Penny, som Maverick åpenbart har hatt en til-og-fra-romanse med i årenes løp.

«Top Gun: Maverick»

Selve plottet byr ikke på noen monumentale overraskelser, men finner en fin balanse mellom nostalgiske referanser til den første filmen og elementer som understreker at mye har skjedd siden den gangen. Det er åpenbart at Tom Cruise ser mye av seg selv i Maverck; en aldrende våghals som risikerer livet for noe større enn sitt eget ego. I dette tilfellet; for å forsikre at «Top Gun: Maverick» iscenesetter flere av de mest imponerende jagerflyscenene noensinne festet på film. Jeg kan ikke engang forestille meg det enorme arbeidet som må ha gått inn i å fange opp disse muskuløse sekvensene uten bruk av grønnlerret eller digitale spesialeffekter, Det er intense berg-og-dalbane-øyeblikk her som gjorde meg skikkelig svett i håndflatene, og virkelig bør oppleves på digert IMAX-lerret.

«Top Gun»-regissøren Tony Scott endte tragisk sitt eget liv i 2012 under forarbeidet på «Maverick», men Joseph Kosinski viser seg å være en mer enn fullgod erstatter. Han har jobbet med Tom Cruise tidligere (på sci-fi-filmen «Oblivion»), og har skapt en oppfølger som på de fleste felt overgår originalen. Kosinski har tonet ned den glattpolerte reklamefilmestetikken fra forgjengeren flere hakk, men rydder fortsatt plass til en strandfotball-scene i «magic hour»-lyssetning der de mannlige skuespillerne får muligheten til å bevise at de har tilbragt mye tid på helsestudioet. I motsetning til forgjengeren vil neppe «Top Gun: Maverick» gjenstå som et symbol på en tapt tidsalder, men for fansen vil den levere alt man har rett til å forvente.