Denne ville filmen er et fabelaktig overflødighetshorn

---

6

FILM

«Everything Everywhere All at Once»

Regi: Dan Kwan & Daniel Scheinert

USA – 2022

---

Hvorfor har dette med multiverset blitt en så allestedsnærværende greie de siste årene? Etter at Trump vant presidentvalget i 2016 gjentok folk stadig at det føltes som om vi hadde entret en mørk tidslinje, en fornemmelse som bare ble forsterket etter pandemien, økonomiske nedgangstider og trusselen om en ny verdenskrig. Ren fantasi eller ikke; tanken på at det kan finnes en uendelighet av parallelle virkeligheter føles skikkelig betryggende i en tidsalder der vårt nåværende virkelighet kan være et vanskelig stede å leve. Kanskje det finnes et annet univers der ting ikke så ettertrykkelig har gått rett til helvete? Så det forklarer muligens til dels hvorfor multiverset har blitt et så sentralt element på TV og film, særlig i superhelt-sjangeren.

Planleggingen av «Everything Everywhere All at Once» startet lenge før alt dette; tilbake i 2010 – da dette skulle være et prosjekt øremerket Jackie Chan. Dan Kwan og Daniel Scheinert puslet så lenge med manuset at de fikk panikkangst da de oppdaget at «Rick and Morty» og «Spider-Man: Into the Spider-Verse» plugget seg inn i de samme ideene de ville leke med. Vel, ingen fare. «Everything Everywhere All at Once» er helt fabelaktig; et kreativt overflødighetshorn som overgår alle forventninger og virkelig lever opp til tittelen.

[ Effel: Knuste hjerter driver verden framover ]

Dette er en actionfilm som gir oss den utsøkte, men blandende fornøyelsen av å se forrykende kampscener med duellerende dildoer og en mopshund benyttet som slagvåpen. Samtidig et sårt samlivsdrama om det dysfunksjonelle forholdet mellom en mor og hennes datter, samt utfordringene med å ha flagrende pølsefingre. Et sinnsutvidende sci-fi-epos som spenner fra tidenes morgen til verdens ende. En metafysisk utforskning av hva det betyr å være menneske. Eller en Pinata. Eller en stein på en klippe. Eller en animatronisk røyskatt stemmelagt av Randy Newman. Sånne ting.

[ I fjor ga hun Cannes «Verdens verste menneske». I år sender hun en usympatisk «Syk pike» til prestisjefestivalen (+) ]

Så det var altså hit alle veivalgene endte for Evelyn Wang (Michelle Yeoh). I en rotete, liten leilighet over et vaskeri, som hun nå står i fare for å miste på grunn av skatteproblemer. Hvis det finnes et livslotteri er Evelyn definitivt ikke en av vinnerne. Hun har fått besøk av den grinete faren Gong Gong (93-åringen James Hong), som aldri har tilgitt at hun dro til USA for å gifte seg med den milde taperen Waymond (Ke Huy Quan). Ekteskapet har for lengst mistet puffen, og Evelyn skjønner seg slett ikke på den deprimerte datteren Joy (Stephanie Hsu) – som prøver å få mamma til å akseptere jentekjæresten Becky (Tallie Medel). Evelyn er totalt ute av stand til å gi datteren så mye som et snev bekreftelse, og så overveldet av motgang at hun har blitt en muggen skygge av seg selv. Så her sitter hun, på et klaustrofobisk skattekontor foran den spektakulært ufyselige likningsfunksjonæren Deirdre Beaubeirdre (Jamie Lee Curtis). I ferd med å miste det lille hun har, og ikke lengre vil ha.

På dette tidspunktet blir kroppen til ektemannen Waymond besatt av en kampdyktig tøffing fra en annen dimensjon. Han kan avsløre at Evelyn er deres beste håp for å bekjempe en interndimensjonal, nihilistisk superskurk kalt Jobu Tupaki, som akter å utslette alt liv med en «everything bagel». Hvert eneste valg Evelyn har gjort i livet har åpnet opp en ny parallell-dimensjon; en uendelighet av alternative livsløp der hun har blitt alt fra en kampsportmester med ekstremt sterke lillefingre til en filmstjerne som minner mistenkelig om Michelle Yeoh. Den nåværende utgaven av Evelyn er den eneste som har mislykkes i absolutt alt hun har foretatt seg, og er dermed i en unik posisjon til å surfe rundt i multiverset - mens hun erverver seg ferdighetene til sine alternative alter egos.

[ «Operation Mincemeat» er en lettbent kuppfilm basert på virkelige hendelser ]

Alt dette er bare opptakten til en film som nærmest er umulig å beskrive, og så stappfull av fantasifulle ideer at det kan bli overveldende. Ok, det var aldri noen overhengende fare for at dette ville bli en normal film. «Everything Everywhere All at Once» er skrevet, produsert og regissert av radarparet Dan Kwan og Daniel Scheinert. Bedre kjent under artistnavnet «The Daniels», som sto bak en rekke banebrytende musikkvideoer før de spillefilmdebuterte med «Swiss Army Man» (2016). Ja, den der Daniel Radcliffe spilte et kraftfjertende kadaver. I forhold til den er «Everything Everywhere All at Once» betydelig mer publikumsvennlig; så til de grader at den nå har en solid 44.-plass på internettdatabasen IMDBs oversikt over tidenes beste filmer (rett bak «Casablanca» og noen plasseringen foran Hitchcocks «Rear Window»!).

Dette er en av disse sjeldne fulltrefferne som treffer tidsånden perfekt, og samtidig er en umiddelbar klassiker. At The Daniels klarer å fortelle en så hjernevrengende kompleks historie på en såpass lettfattelig måte er i seg selv et kunststykke. Men at de dessuten har klart å iscenesette «Everything Everywhere All at Once» på et forholdsvis lavt budsjett er rent ut mirakuløst. Omtrent hvert eneste minutt viser oss noe vi aldri har sett før, som spenner fra det oppsiktsvekkende oppfinnsomme, hysterisk morsomme, spektakulært vulgære og til det hjerteskjærende rørende. En ekstravagant generøs film drevet av helt fenomenale skuespillerprestasjoner, og en av de mest frydefullt fantasifulle filmene vi har sett på veldig, veldig lenge!