Knuste hjerter driver verden framover

---

4

FILM

«Eiffel»

Regi: Martin Bourboulon

Fra./Be./Ty. – 2022

---

Eiffeltårnet, dette tre hundre meter høye smijernstårnet, dukker opp i rundt hundre prosent av alle amerikanske filmer der minst en scene utspiller seg i Paris. Og rundt sytti prosent av alle franske filmplakater (pluss, minus). James Bond, Jackie Chan, Superman og King Kong har kjempet rundt dette franske nasjonalsymbolet, mens Fred Astaire og Audrey Hepburn har sunget og danset her. Men «Eiffel» er den første spillefilmen som tar for seg selve konstruksjonen av Eiffeltårnet, og pakker fakta inn i en fiktiv kjærlighetshistorie. Dette er et prosjekt som har hatt en usedvanlig trang fødsel. Forarbeidet startet tilbake i 1997, og på et tidspunkt skulle Luc Besson regissere Gérard Depardieu og Isabelle Adjani i hovedrollene. Senere snuste flere prominente filmskapere på prosjektet, deriblant Ridley Scott.

Jeg mistenker at «Eiffel» ville ha fungert bedre hvis filmen ble sluppet for rundt 25 år siden, men kanskje dette er hva verden trenger akkurat nå; en god, gammeldags «love story» som utspiller seg i en mer uskyldig tid. Produsent Vanessa Van Zuylen har beskrevet dette som en Frankrikes motsvarighet til «Titanic», noe som virkelig er å ta hardt i. Si hva du vil om James Camerons fuktige epos; «Titanic» er fortsatt en av de største kassasuksessene i filmhistorien. Sammenligningen stemmer allikevel litt, i den forstand at «Eiffel» forteller en fiktiv kjærlighetshistorie bygget rundt virkelige hendelser – som ikke nødvendigvis ender superlykkelig for alle involverte, selv om vi i grove trekk kjenner utfallet.

[ I fjor ga hun Cannes «Verdens verste menneske». I år sender hun en usympatisk «Syk pike» til prestisjefestivalen (+) ]

I 1886 er arkitekten Gustave Eiffel (Romain Duris) en respektert del av den franske eliten, viden kjent for sitt arbeid på Frihetsgudinnen. En enkemann med eneansvaret for fem barn, som drømmer seg tilbake til en tid da alt var mye enklere. Et kvart århundre tidligere var han en ung sivilingeniør fra beskjedne kår: travelt opptatt med sitt første byggeprosjekt. En metallbru over Garonne-elven, som er preget av budsjettkutt og nestenulykker. Gustave er urolig over sikkerheten til bygningsarbeiderne, og oppsøker en av de velstående familiene i Bordeaux for å få økt budsjettet til stillaser. Her møter han den yngre rikmannsdatteren Adrienne Bourges (Emma Mackey), og gnister oppstår umiddelbart. Gustave avviser henne først som «et bortskjemt barn», men hun er en moderne kvinne ulik noen annen han har møtt.

[ Liam Neeson er severdig i «Memory», en ellers lettglemt thriller av den gamle skolen  ]

De innleder et intenst kjærlighetsforhold, som blir brutalt avsluttet av Adriennes arrogante far (Bruno Raffaelli). Han akter slett ikke å la datteren gifte seg med en simpel arbeider, og snart står Eiffel alene igjen med knust hjerte, såret stolthet og drivkraften som gjør ham til Frankrikes fremste ingeniør. Alt dette bygger faktisk på biografiske fakta, men herfra forvandler filmen seg til en romantisk fantasi.

25 år senere blir Adrienne og Gustave uventet gjenforent under et fornemt middagsselskap i Paris (noe som definitivt ikke skjedde ute i virkeligheten). Hun er nå gift med Eiffels studiekompis Antonie de Restac (Pierre Deladonchamps), en prominent journalist med betydelig politisk innflytelse. Eiffel har i utgangspunktet ingen interesse av å konstruere et midlertidig monument til verdensutstillingen i Paris, og er mer opptatt av å starte arbeidet med et Metro-system i byen.

Men i et feilvurdert forsøk på å imponere/provosere/såre Adrienne annonserer han bombastisk ambisjonene om å skape det høyeste byggverket verden noensinne har sett. En banebrytende turistattraksjon som vil ønske mennesker fra alle samfunnslag velkommen, helt uten den typen klasseskille som møkkafaren til Adrienne representerte. Offisielt et tårn som symboliserer den gjenreiste nasjonalstoltheten og markerer hundreårsdagen til den franske revolusjonen. Mindre offisielt: et personlig monument til en tapt kjærlighet, som ifølge filmen var inspirert av forbokstaven i navnet Adrienne. Så for franskmennenes del var det kanskje flaks at Gustave Eiffel ikke forelsket seg i en dame som for eksempel het Quiterie, Wilhelmine eller Xiomara. Det hadde tatt seg ut.

[ Den iranske Oscar-vinneren Asghar Farhadis «En helt» er nok en ekstremt velobservert og kompleks menneskeskildring ]

De av oss som kanskje ikke har verdens største tålmodighet med såpete romantikk hadde foretrukket at «Eiffel» fokuserte mer på konstruksjonen av Eiffeltårnet enn et oppdiktet sidesprang – men i rettferdighetens navn fungerer kjærlighetshistorien temmelig bra. Til stor del takket være det britisk-franske stjerneskuddet Emma Mackey (sist sett i Kenneth Branaghs «Døden på Nilen»), som har et sånt overskudd av karisma at vi skjønner hvorfor Gustave Eiffel blir så bergtatt av henne. «Eiffel» var den mest kostbare filmproduksjonen i Frankrike i 2020, og en av de store kassasuksessene. En overdådig produksjon skildret i Cinemascope-bredformat, som gjør et hederlig forøk på å være et klassisk Hollywood-melodrama uten å gi slipp på det franske særpreget. «Eiffel» når ikke helt de følelsesmessige høydene som «Titanic», og mangler James Camerons populistiske fingerspissfølelse når det gjelder å treffe de store publikumsmassene i hjerteroten. På den annen side mangler «Eiffel» samtidig en forferdelig temasang av Céline Dion, så på sitt vis veier det seg sikkert opp.