– Hjemme i Iran er det ikke noen mottakelse å snakke om, dessverre

– Jeg håper visningen av filmen i Norge blir en suksess. Jeg kan bare sitte på avstand og høre nyhetene om visningene, men jeg skulle så gjerne sittet sammen med publikum og delt følelsene med dem. Forhåpentligvis kan jeg det ved en annen anledning!

Det sier den iranske filmskaperen Panah Panahi (38) til Dagsavisen. Hans første spillefilm, «Veien videre», som han har skrevet og regissert selv, er kanskje ikke på lerret i hjembyen Teheran, men på Vega Scene, Klingenberg, Vika og Odeon i Oslo og på Odeon Sandvika og KinoCity i Drammen, derimot. Filmen gir et sjeldent intimt innsyn i familiedynamikken på innsiden av en bil som beveger seg nordover gjennom storslått, iransk fjell- og slettelandskap. Formålet med reisen er holdt hemmelig både for myndighetene og lillebror i baksetet.

[ De beste og verste minnene fra Eurovision ]

Regissører i generasjoner

Panahi er sønn av en av de mest kjente iranske filmskaperne gjennom tidene, Jafar Panahi (Sirkelen, Offside, Taxi Teheran), som siden 2010 har levd med et forbud mot å lage film som straff for sin politiske brodd og opposisjon til regimet. Panahi Jr. har selv studert film ved Tehran University of Art og er bosatt i Teheran.

– Jeg ønsket at folk fra hele verden skulle kjenne seg igjen i filmen og føle nærhet til de navnløse karakterene som tar avskjed med sønnen sin, sier han.

Handlingen i filmen foregår i en bil, men formålet med turen avsløres aldri eksplisitt. Likevel kommer det tidlig frem mellom linjene at reisen er en avskjed med deres eldre sønn, holdt hemmelig både for omverdenen og lillebror i baksetet. Tross det tragiske bakteppet, er «Veien videre» en sjarmerende fortelling om lekenhet og uskyld så vel som separasjon og håpløshet.

Universell appell

Selv visste ikke Panahi hva slags respons han kunne forvente før premieren av «Veien videre» under Cannes-festivalen i juli i fjor. Ved spørsmål om hvordan han selv synes mottakelsen har vært, svarer Panahi:

– Hjemme i Iran er det ikke noen mottakelse å snakke om, dessverre. Det har gått åtte måneder siden vi søkte om tillatelse fra myndighetene uten å høre noe fra dem, så filmen har enn så lenge ikke blitt vist i Iran. Internasjonalt har responsen vært helt utrolig. Jeg forventet på ingen måte entusiasmen jeg har møtt, uansett hvor filmen har reist. Jeg er veldig fornøyd med resultatet. Men det hadde vært spesielt å få vise filmen for et iransk publikum.

Han forteller at han tror mange iranske familier kan kjenne seg igjen i filmen på en bokstavelig måte. De aller fleste har nemlig tatt avskjed med en kjær som ønsker å reise. Likevel har filmen en mer universell appell enn som så.

– Intensjonen min var å representere noe menneskelig som kunne funnet sted hvor som helst, når som helst. Jeg ville at mennesker fra hele verden skulle kjenne empati med karakterene i filmen.

Derfor har han tatt et bevisst valg om å unnlate å navngi karakterene.

– De er navnløse, og du vet ingenting om deres fortid. Det er mange som reiser fra Iran, men denne historien, om en familie som tar avskjed med sitt barn, kunne funnet sted hvor som helst i verden. Jeg ønsket å sette døden i sentrum av det hele, for når du gir slipp på et barn, så kan du tenke det verste. Du kan tenke at du forlater barnet ditt, sier Panahi.

[ Det ulmer under «Faderen», men eksplosjonen uteblir (+) ]

Ut av fars skygge

– Det største personlige målet med å lage denne filmen, er å frigjøre meg selv fra min fars navn. Når man er sønnen til en kjent filmskaper, så er man på sett og vis fengslet i sin fars navn. Gjennom hele mitt liv har jeg forsøkt å kjempe imot dette, og jeg må si at frykten for å ikke ha min egen identitet lammet meg i mange år, innrømmer Panahi.

Etter mange år som filmfotograf og assistent på filmproduksjoner, blant annet på farens siste filmer, tar han et oppgjør med sin egen frykt for å begi seg ut på selvstendige prosjekter. Det er nettopp dette oppgjøret som finner sted på skjermen i «Veien videre».

– Sønnen erklærer sin selvstendighet og egen identitet ved å forlate sin familie, og i prosessen trosser frykten for nederlag. Ved å lage denne filmen, så legger jeg i symbolsk forstand min fars navn bak meg.

Likevel legger ikke Panahi skjul på at sin far og hans kollega, filmskaper Abbas Kiarostami (Close-Up, Smaken av Kirsebær), har vært store inspirasjonskilder for han fra en ung alder. Panahi tilbrakte mye tid i baksetet med faren og Kiarostami som ung. Og nettopp bilen har blitt et viktig medium i historiefortellingen hos alle de tre iranske filmskaperne.

Gjennom bilvinduet: En frisone

Store deler av reisen gjennom det vakre landskapet i «Veien videre» betraktes gjennom bilvinduet, et gjenkjennbart trekk i iransk film. Panahi påpeker at dette overhodet ikke var gjennomtenkt fra hans side, men at det heller vitner om at bilen som et fristed har fått en spesiell plass i den iranske kollektive bevisstheten.

– I løpet av de siste årene har bilen blitt en del av våre private liv. Det har blitt som et ekstra hjem for oss. Jeg satt og skrev manuset til filmen, og før jeg visste ordet av det, var alle karakterene plutselig i en bil. Underbevisstheten min søkte inn i bilen, forklarer regissøren.

Det er ingen tvil om at karakterenes atferd er en helt annen fra innsiden av bilen. De er ubekymrede, de danser og lar sjalet falle. Panahi utdyper videre:

– Man må forstå at i denne regionen, så representerer bilen en privat sone hvor man kan føle en smule frihet. I bilen kan jeg sitte ved siden av kjæresten min uten å måtte svare på spørsmål. Når du beveger deg ute, skjer dette ofte. I bilen kan jeg høre på musikken jeg liker uten å bli plaget. På offentlig transport er dette umulig. I bilen kan kjæresten min ha et løsere sjal. Jeg tror dette forklarer hvorfor mange iranske filmskapere, bevisst eller ubevisst, trekkes mot bilen som et medium for å uttrykke seg selv. Det er kanskje et type instrument for å kjenne på frihet.

[ Ofre og skurker i Virginia ]

Kunstnerisk kvelertak

Inspirasjonen til hans første spillefilm kan ikke Panahi feste til noen spesifikke hendelser. I retrospekt ser han tydelig at hans egen oppvekst, og spennet av følelser han kjente på i sitt personlige liv, kommer tydelig frem på ulike måter i karakterene i filmen.

– Når jeg begynte på prosjektet, så hadde jeg ingen klar idé om hva det skulle handle om. Alle unge mennesker i Iran har vært inne på tanken om å velge et liv i eksil i håp om en lysere fremtid, så tematikken er ikke original. Når jeg begynte å skrive manuset, så var det underbevisstheten min som jobbet. Det var først etter å ha lest manuset at jeg innså at min fortid, erfaringer og følelser var til stede i historien. Jo mer jeg skrev desto sterkere ble følelsen. Følelsen av frykt og paranoia, frykten for å bli spionert på eller overhørt, er en del av min fortid i familien, sier Panahi.

Når Panahi var i midten av 20-årene ble hans far pågrepet av iranske myndigheter og dømt til seks års fengsel for “propaganda mot systemet”. Han beskriver livet som todelt: Før og etter farens arrest.

– Livene våre forandret seg for alltid. Vi ble mye mer paranoide; vi pratet ikke engang sammen i vårt eget hjem. Vi fryktet å bli overhørt og kontrollert, og vi la våre mobiler til side. Kanskje i dette landet så har frykten blitt noe vi alle har til felles. Men selvfølgelig utløste hendelsen med min far særlig mye følelser, utdyper Panahi.

Selv har Panahi valgt det samme livet som sin far, med bedre viten enn de fleste om hvilke hindringer det innebærer. Ved spørsmål om hvordan utviklingen har vært i Iran siden farens arrest, svarer han:

– Situasjonen blir ikke bedre for kunstnere og filmskapere. Hvert år blir den verre enn året før. Overvåkningssystemet og sensuren blir strengere og strengere. Det er vanskelig å arbeide. Resultatet av begrensningene er dog paradoksalt nok det motsatte av hva regimet ønsker. Når en barriere oppstår, så finner man kreative måter å forbigå disse. Barrierene kan vekke kreativiteten, ikke kvele den.

Farens venn, filmskaper Abbas Kiarostami, har fortalt Panahi at når han jobbet i Sverige var alt på stell og livet godt, men det var et problem: Han kom ikke på en eneste idé som drev han til å skape noe. I Teheran derimot, trengte han bare å spasere i 10 minutter for å få et hav av ideer.

– Ved å utsette mennesker for press så lammes de ikke, de oppmuntres til å kreativt søke en utvei. Slik blir kreativitet født.

[ Tjeltas gullrute ble stjålet: – Jeg fikk en melding av en angrende synder ]

Nostalgi: Revolusjonsmusikk

Musikkbruken i filmen er oppsiktsvekkende uten at man helt forstår hvorfor, med mindre man allerede har Spotify-listene sine fulle av pre-revolusjonære iranske popsanger. Sangene er lekende lette samtidig som de kunne akkompagnert et gravfølge. Panahi kommenterer den svært bevisste musikkbruken i «Veien videre»:

– Nesten alle sangene man hører er fra før revolusjonen. Alle iranere over hele verden har en eller annen nostalgisk tilknytning til til disse låtene. Hver gang vi hører på dem, så er denne følelsen helt overveldende. Jeg søkte å skape en harmoni, og derfor måtte nødvendigvis scenene i filmen gjenspeile denne emosjonelle intensiteten.

Panahi forteller om hvordan iransk musikk er full av kontraster. En folkekjær iransk sanger som aldri returnerte etter revolusjonen, Shahram Shabpareh, har en lett og lystig tone, men tekstene omhandler ofte separasjon og isolasjon fra sitt hjemland. Sangene er ikke særlig populære hos iranske myndigheter, og kan sannsynligvis forklare den manglende responsen hva angår visningstillatelsen.

– Jeg ønsket å bruke paradokset som ligger i iransk musikk, og la scenene speile denne kontrasten. Klassisk musikk, blant annet Schubert, kommer igjen i filmen. Den samme kompleksiteten finnes i hans musikk: Det du hører er trist, kanskje til og med dødelig, men på samme tid vekker det en følelse av ro, at det er stille før stormen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen