Over til den mørke siden med «Doctor Strange in the Multiverse of Madness»

---

4

FILM

«Doctor Strange in the Multiverse of Madness»

Regi: Sam Raimi

USA – 2022

---

Den første fasen av Marvels filmatiske univers introduserte en samling superhelter som samlet felles krefter i kampgruppen «The Avengers». Den andre fasen fordypet båndene mellom dem og introduserte den kosmiske delen av universet – mens tredje fase sendte dem på kollisjonskurs mot deres største trussel: knipseskurken Thanos. Akkurat hva den fjerde fasen med Marvel-filmer prøver å gjøre er jeg sannelig ikke helt sikkert på, rent bortsett fra å holde tannhjulene i dette enorme popkulturelle beistet i konstant bevegelse som en slags evighetsmaskin.

Selv etter fem filmer og seks kabelserier er det vanskelig å påstå at denne Marvel-fasen beveger seg mot et felles mål, eller engang gir oss konturene av en større historie. For første gang føles det som om Marvel-universet trår vann. «Doctor Strange in the Multiverse of Madness» forsterker inntrykket av at Marvel-sjefen Kevin Feige mangler en klar slagplan om den videre retningen i Marvel-universet – rent bortsett fra å introdusere stadig flere superhelter i et stadig mer fragmentert og usammenhengende univers. Så det er kanskje en logikk i at portene til det kaotiske multiverset sparkes opp på vidt gap igjen, mens flere utgaver av de samme figurene kjemper mot hverandre som en flerhodet superhelt-Ouroboros-slange.

Skrekkfilm fra Marvel

Regissør Scott Derrickson (som sto bak den første «Doctor Strange»-filmen, i tillegg til grøssere som «The Exorcism of Emily Rose» og «Sinister») hadde angivelig store planer om å gjøre dette til en grim skrekkfilm for voksne, i samme bane som «Hereditary» og «The Witch» - noe som langt på vei forklarer hvorfor han endte opp med å forlate prosjektet på grunn av «kreative uenigheter» med Marvel-studioet. De klarte heldigvis å rekruttere en verdig innbytter på kort varsel: selveste Sam Raimi, som kickstartet den nye superhelt-bølgen med sin «Spider-Man»-trilogi. Ekstra passende, siden vi sist så Dr. Stephen Strange (Benedict Cumberbatch) for noen måneder siden i «Spider-Man: No Way Home», der han hamlet opp med flere av figurene fra Raimis filmer.

Historien starter i løpefart mens Dr. Strange er på flukt gjennom multiverset sammen med tenåringen America Chavez (Xochitl Gomez), som er i besittelse av mektige krefter en demonisk skikkelse prøver å få kloa i. Dette er imidlertid ikke den Doctor Strange vi kjenner fra tidligere Marvel-filmer, men en alternativ utgave fra et annet univers.

[ Det var kanskje bare et tidsspørsmål før Nicolas Cage skulle spille seg selv på film ]

Elizabeth Olsen fra «WandaVision»

America har en unik evne til å sprette rundt i multiverset når hun føler seg truet. Hun ender opp i vårt univers med det digre blekksprut-øyet Gargantos i hælene, i en sekvens som minner mer enn litt om kjempesjøstjernen Starro fra «Suicide Squad». Stephen Strange er travelt opptatt med å være ukomfortabel under bryllupsfeiringen til ekskjæresten Christine (Rachel McAdams), og må snart stille opp for å redde America før hele multiverset bryter sammen.

Trusselen kommer fra et uventet hold: den tidligere Avengeren Wanda Maximoff (Elizabeth Olsen), som åpenbart lærte fint lite etter hendelsene i Disney Star-serien «WandaVision». Hun har gått over til den mørke siden som The Scarlet Witch, og er fortsatt så blindet av sorg over å ha mistet den fiktive familien sin at hun er villig til å gjøre helt avskyelige ting for å bli gjenforent med sønnene sine i et alternativt univers.

Regissør Sam Raimi

Herfra byr «Doctor Strange in the Multiverse of Madness» på sine skruballer, overraskelser og spesialeffektsekvenser fullstappet av visuell galskap - men kanskje ikke av et like imponerende format som man kunne ha håpet på. Flere av gjestespillene det verserte rykter om på verdenswebben viser seg å være fraværende, mens et par overraskelser fint få forutså peker videre til fremtidige Marvel-filmer (som vanlig får vi en ekstra scene midtveis i rulleteksten, og en gøyal tøysescene med en gammel Sam Raimi-kjenning til slutt hvis du har tålmodighet til å bli sittende helt til lyset skrus på i kinosalen). Manuset ble angivelig skrevet helt om etter at Scott Derrickson forlot prosjektet, og stresset frem på rekordtid for å unngå utsettelser i innspillingsskjemaet – som uansett ble rammet av pandemien, og krevde flere runder med omfattende restrukturering og omfilminger. Så det er kanskje ikke annet å forvente enn at resultatet føles temmelig kaotisk, episodisk og ufokusert.

[ Norske storfilmer kommer tett over sommeren – «Narvik» kan bli utsatt til 2023 (+) ]

At «Multiverse of Madness» har strukturen til en kondensert miniserie skyldes muligens at manuset ble skrevet av Michael Waldron, som også sto bak Marvel-serien «Loke». Det føles som en tapt mulighet at «Multiverse of Madness» introduserer en tenårig superhelt uten å fortelle oss noe vesentlig om hvem hun er, hvor hun kommer fra eller hvordan hun utviklet multivers-kreftene sine. Og for oss som satt stor pris på den banebrytende kabelserien «WandaVision» føles det tilsvarende skuffende at Wanda Maximoff traumatiske livsleksjoner nærmest nullstilles for å presse henne inn i rollen som endimensjonal superskurk.

«Doctor Strange in the Multiverse of Madness» - en mørkere Marvel-film

Selv om «Multiverse of Madness» ikke helt fungerer som en del av Marvel-universet, fungerer den desto bedre som en erketypisk Sam Raimi-film. Dette er hans første film som regissør på ni år, og for oss som er gamle fans av er det en sann fornøyelse å se ham leke seg med mye overskudd igjen. Selv om Marvel ikke våget å gjøre dette til en ren skrekkfilm har Raimi fortsatt forvandlet dette til en mye mørkere Marvel-film enn vi er vant til, og enkelte scener er så groteske som studioet kan koste på seg uten å jekke opp aldersgrensen hinsides det kommersielt tilrådelige. Mot slutten forvandler dette seg til en ren «Evil Dead»-oppfølger, med en fantasirikdom man skulle ønske filmen som helhet hadde enda mer av.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen