Såpeopera med stiv overleppe

---

3

FILM

«Downton Abbey: A New Era»

Regi: Simon Curtis

Eng./USA – 2022

---

«Downton Abbey» er en overklassesnobbete såpeopera skapt av den erkekonservative baronen og Brexit-entusiasten Julian Fellows: alias «The Right Honorable Lord Fellowes of West Stafford». Mange lot seg begeistre av hans klassebevisste feiring av det britiske aristokratiets fordums storhet, som sørget for at Downton Abbey ble en av de mest kostbare og populære britiske TV-seriene i moderne tid. Dronning Elizabeth var angivelig en stor fan. Etter at serien stengte portene i 2015 ble levetiden til Downton Abbey forlenget med en spillefilm i 2019. Jeg var ingen kjempestor fan, men filmen endte uansett opp med å tjene inn nærmere tjue ganger budsjettet, så en oppfølger var Ikke til å unngå. Planen var at «Downton Abbey: A New Era» skulle være fjorårets store julefilm i England, før de obligatoriske Covid-utsettelsene pushet premieredatoen fire måneder fram i tid.

Julian Fellowes er travelt opptatt med sin nye HBO-serie «The Gilded Age», men har fortsatt tatt seg tid til å skissere manuset og produsere Downton Abbey: A New Era. Han har heldigvis overlatt regien til mer kompetente hender enn i forrige film; som var regissert av «Sex and the City»-veteranen Michael Engler. Han er nå byttet ut med Simon Curtis, som tilfeldigvis er gift med Elizabeth McGovern som spiller Cora i serien, har lang erfaring fra teaterscenen, og blant annet sto bak «My Week with Marilyn» (2011) og «Woman in Gold» (2015).

[ Egil «Drillo» Olsen-filmen er et eventyr om et norsk mirakel (+) ]

Så en klar forbedring, tross alt. I likhet med forgjengeren er «A New Era» forbeholdt fansen som trofast har fulgt Crawley-klanens fisefine luksusproblemer gjennom seks sesonger, men selv vi som befinner oss på utsiden av deres overdådige herregård i Yorkshire kan finne sporadiske ting å sette pris på. Ikke minst 87-åringen Dame Maggie Smith, som står i fokus for deler av intrigene. Året er nå 1929, og det vil være en grov overdrivelse å påstå at Crawley-dynastiet er i ferd med å tre inn i en ny æra. De lever fortsatt i sitt egen boble, trygt avsondret fra den brysomme virkeligheten utenfor. Denne boblen er imidlertid i ferd med å bli invadert av en berme familiens overhode Robert (Hugh Bonnerville) fnyser foraktfullt over. Noe enda verre enn simple plebeiere fra arbeiderklassen: bohemske skuespillere. Grøss. Filmprodusenten og regissøren Jack Barber (Hugh Dancy) er villig til å betale en betydelig sum penger for å benytte Downton Abbey som innspillingssted for sitt stumfilm-melodrama «The Gambler».

[ Sterke skuespillere, springende historie i «The First Lady» ]

Alle i denne familien nærer en dyp avsky for det vulgære, folkelige filmmediet, men honoraret vil kunne finansiere renoveringen av herregårdens tak. Så de takker motvillig ja, til stor glede for den servile, enfoldige tjenerstaben – som selvfølgelig er like ekstatiske over å få besøk av ekte filmstjerner som de var over å få æren av å skrelle poteter for kongefamilien. Vel, alle bortsatt fra surpompen Carson (Jim Carter), som anser disse lugubre filmfolkenes inntog i herregården som en dyp krenkelse, og frykter et pøbelvelde på nivå med den franske revolusjonen. I mellomtiden rømmer grev Robert, kona Cora (Elizabeth McGovern) og betydelige deler av familien til den franske rivieraen, der den dødssyke enkegrevinnen Violet Crawley (Maggie Smith) har arvet et overdådig feriehus – som muligens stammer fra et skandaløst, ungdommelig sidesprang med en fransk aristokrat.

Dette vil ikke konvertere noen av oss som i utgangspunktet ikke er superbetatt av disse overprivilegerte aristokratene, men er i det minste mye lettere å tolerere enn forrige film. «A New Age» våger å gjøgle litt med Crawley-klanens selvparodisk klassesnobbete, nedlatende holdning til filmbransjen, noe som samtidig gir Julian Fellowes sjansen til å ta for seg den turbulente brytningstiden mellom stumfilm og lydfilm. En katastrofe for den glamorøse superstjernen Myrna Dalgelish (Laura Haddock), en feiret stumfilm-skjønnhet som fram til nå har klart å skjule at hun er en simpel arbeiderklassekvinne med skingrende stemme og «vulgær» cockney-aksent. En sidehistorie som om ikke annet antyder at Fellowes er en stor fan av musikalklassikeren «Singin’ in the Rain». Sånn ellers innleder den homofile butleren Barrow (Robert James-Collier) en kjønnsløs flørt med hennes sofistikerte motspiller Guy Dexter (Dominic West), og i fraværet av sin ektemann Henry (tilsvarende fraværende Matthew Goode) innleder lady Mary Talbot (Michelle Dockery) en tekkelig flørt med filmregissøren Jack Barber.

[ Dette er de beste filmene på Netflix ]

Jeg kan avsløre at filmen starter med et bryllup og ender med frieri, men innsatsen er som vanlig eksepsjonelt lav – og ingenting nevneverdig dramatisk utspiller seg i løpet av filmens drøye to timer. Tonen er høvelig jovial og munter denne gangen, og dermed lettere å tolerere for oss som mangler en dyp affeksjon for TV-serien. Det er vanskelig å påstå at «Downton Abbey: A New Age» legitimerer sin eksistens som en fullverdig spillefilm, fremfor (som den egentlig burde ha vært) en TV-spesial vist i romjulen. Dette fungerer i det minste betydelig bedre enn den forrige filmen; med stødigere regi, noen halvveis underholdende historietråder og markant mindre monarkirumpeslikking. Manuset er fortsatt frustrerende mekanisk og blottet for vittige replikker, men for fansen er det trolig nok å kunne tilbringe et par ekstra timer i dette ekstravagante overklassemiljøet. Dette brede ensemblet med rutinerte skuespillere virker dessuten oppriktig glade over å kunne tilbringe litt tid sammen etter Covid-nedstengningen, så jeg antar at «Downton Abbey: A New Era» fyller sin luksusnostalgiske funksjon fram til neste film kommer.