Egil «Drillo» Olsen-filmen er et eventyr om et norsk mirakel

---

5

DOKUMENTARFILM

«Alt for Norge»

Regi: Jo Vemund Svendsen og Daniel Høglund

Norge, 2022

---

Dokumentarfilmen «Alt for Norge» er noe langt mer enn en film om en usedvanlig person innen norsk idrett. Det er også et unikt tidsbilde fra et norsk samfunn i rivende utvikling, og om den norske folkesjela på sitt mest håpefulle og drømmende. I tillegg kan vi slå fast at filmskaperne Jo Vemund Svendsen og Daniel Høglund har laget sportsdokumentar av internasjonalt format, som gjennom et sterkt personportrett ikke glemmer selve bakteppet det hele springer ut av, fotballen i nær sagt alle dens aspekter. Fra fellesskapsfølelse satt opp mot individuelle ferdigheter, til klassetilhørighet og så vel nasjonal som lokal identitet.

Åpningen er en fest til å rødme av. Det er utrolig hvordan Norge framsto den gangen, sett i bakspeilet gjennom norsk landslagsfotball og et overflødighetshorn av velvalgte klipp. Før Egil «Drillo» Olsen kom inn i bildet lå norsk landslagsfotball bokstavelig talt i grusen, i et grått, slapsete og negativt knugende mørke hvor ingen hadde noen som helst tro på norske spillere kunne utrette noe som helst. Fordi vi var for få i dette landet, fordi vi ikke hadde ballfølelse, fordi vi hadde det så mye vanskeligere enn alle andre i hele verden, skal vi tro «ekspertene». Til slutt går bokstavelig talt strømmen, kanskje på grunn av en uvøren publikummer, kanskje på grunn av at siste rest av selvtillit sloknet.

[ Sterke skuespillere, springende historie i «The First Lady» ]

Egil «Drillo» Olsen fra Fredrikstad

Men ut av mørket som lammer Ullevaal stadion stiger en «professor» som har vokst opp en drøy dødball fra Østsiden Stadion i Fredrikstad, som liker tall og analyser og som attpåtil kan fotball, til og med spille den. Tidligere A-lags- og landslagsspiller Egil «Drillo» Olsen blir en outsider i offentligheten lenge før han til stor skepsis fra Fotball-Norge får prøve seg som landslagstrener.

I de første klippene «Alt for Norge» bringer, fra NRKs studio, er han nådeløs mot nivået blant trenere, utøvere og apparatet rundt. Dessuten fastslår han at norsk idrett frykter kunnskap og forskning. Alt dette, særlig på bakgrunn av sistnevnte, kommer han til å gjøre noe med. Historien er velkjent for de fleste, og selv de som ikke har levd lenge nok til å huske mirakelet i Marseille, har bildene på netthinnen av hvordan Norge en gang slo Brasil 2–1 i en VM-kamp. Regissørene Høglund og Svendsens beste grep om denne historien er hvordan de forteller den med bokstavelig talt «nye» øyne, fra den spede begynnelsen til det som blir et naturlig klimaks. De øser ut et vell av arkivmateriale i tillegg til de kjente offisielle opptakene som må med.

Det er et vell av private videoer fra livet på og utenfor tribunene, og fra familie som gjør at inntrykket som står igjen ikke bare handler om fotball, men en barnevogntrillende barnefar som lærer datteren kortspill og soneforsvar lenge før hun kan snakke eller krabbe, noe hun for øvrig gjorde for første gang under landslagssamlingen i Luxemburg. Gjennom dette tegner de et litt annet bilde av Egil «Drillo» Olsen enn tall- og geografinerden med fotografisk hukommelse og «pæler» på beina som knapt liker noe annet enn fotball og is. At en topptrener på den tiden tar med seg sin nye familie og et nyfødt barn under nye EM- og VM-oppkjøringer, gir nyanser som forsterker filmens indre motor.

[ Leonard Cohen og Marianne Ihlens kjærlighetshistorie blir NRK-drama ]

Maradona

I den grad man kan si noe sånt om en film som i likhet med tematikken spiller på de store følelsene, unngår faktisk filmskaperne i stor grad klisjeene, selv i de øyeblikkene de er «uunngåelige». Filmskaperne bak «Alt for Norge» har åpenbart latt seg inspirere av Asif Kapadias fokuserte blikk på selve objektet i filmer som «Diego Maradona» (2019) og «Senna» (2010), og trolig James Tobacks «Tyson» (2008), også det filmer hvor ukjente arkivopptak var det bærende elementet i tillegg til øyevitneskildringer fra folk som var der da tingene skjedde. Her står historiene sentralt, og ikke «historikerne». Også i norsk dokumentarfilmsammenheng er det utrolig befriende med en film som endelig og konsekvent unngår «snakkehodene», hvor stemmene og det som blir sagt akkompagneres av bilder av de det snakkes om i stedet for middelaldrende fotballspillere sittende foran kamera i en stol med mikrofonmygg på skjorta.

Måten Svendsen og Høglund forvalter det rikt materialet på og klipper det sammen, er ikke bare effektivt rent fortellermessig. Det spiller også hemningsløst og friskt på de emosjonelle sidene ved fotballen i seg selv, og på dem det gjelder. Spillere som Stig Inge Bjørnebye, Rune Bratseth, Kjetil Rekdal, brødrene Flo. Et av de sterkeste øyeblikkene er da Kjetil Rekdal forteller om hvordan han opplevde den historiske scoringen som ga Norge 1–0 mot Mexico under VM i USA. Et helt land jubler, men Rekdal selv er sønderknust. I filmen forteller han om den personlige tragedien, som bare Egil Olsen i troppen kjente til. I et kort øyeblikk gir «Drillo» Rekdal en god omfavnelse, men sier i filmen at han var lite flink til å se noe annet enn det som hadde med fotballen å gjøre.

[ Storfilmene står i kø utover høsten ]

Mini Jakobsen og VM

Her er videoer og opptak fra spillergruppene selv, som Jahn Ivar «Mini» Jakobsens iherdige garderobebilder og nøkterne påpekninger av hvordan noen spillere begynner å tjene svært mye. Kontrastene er store. Det gjør inntrykk å høre Frode Grodås fortelle om at han jobbet 100 prosent stilling som lærer da han som reservekeeper kom inn for en utvist Erik Thorstvedt mot Polen i VM-kvaliken i 1993. Som hos Egil Olsen selv kommer klasseperspektivet til syne. Dette var vanlige norske menn, fra landsens gårdsbruk, fra lærerværelsene, og snart ble de verdensstjerner. Slik fanger filmen Egil «Drillo» Olsens «Drillos», altså lagene, selve konseptet, om mirakelet i norsk fotball og hvordan det skjedde der og da.

«Alt for Norge» en film som gir alt

Historien inkluderer også det personlige, Olsens egen oppvekst på «Øssia», hans politiske bakgrunn som marxist og egne bragder som spiller og som forsker foran et stadig større arsenal av dataskjermer. Gjennom dette skygger heller ikke filmen unna de kritiske aspektene, både det som har med Egil Olsens kompromissløse væremåte, eller kritikken som skulle hagle fra hele verden da det begynte å butte. Alt det som hadde med spillestil, stahet, kjedelig fotball og vrange møter med pressen å gjøre. Og i alt dette handler det ikke minst om de som var til stede. Om spillerne, journalistene, motspillerne, kritikerne og supporterne, om det store vi, et helt folk som lot seg rive med i en seiersrekke og en fotballbragd som ble et bilde på Norge i seg selv. Kongens nyttårstaler, det være seg av kong Olav eller kong Harald, klippes kløktig inn som rene kapittelmarkører i filmens kronologi. Og her skisseres en generell økonomisk og kulturell vekst, selvtillit og en nasjon som reiste seg fra grus og fattigdom til rikdom på alle plan.

Uansett hva Ståle Solbakken kommer til å utrette med det norske landslaget i månedene og muligens årene som kommer, vil alltid Egil «Drillo» Olsen stå igjen som en historisk markør. Som fikk Norge opp fra det absolutte og evige bunnivå til 2. plass på FIFA-rankingen og til to VM-sluttspill. Det er nesten så dette alene ga Norge som nasjon den selvtilliten den trengte. Og slik blir også «Alt for Norge» en film som gir alt i en tid da oppturene igjen er etterspurt vare.