Film

Joaquin Phoenix briljerer som eksentrisk barnepasser

Joaquin Phoenix spiller onkel og reservepappa i «C’mon C’mon», en melankolsk og intim historie som stiller de store spørsmålene i livet.

---

5

FILM

«C’mon C’mon»

Regi: Mike Mills

USA – 2021

---

Den første filmen Joaquin Phoenix spilte inn etter å ha vunnet en Oscar som beste mannlige skuespiller i den overraskende suksessen «Joker», er et melankolsk, intimt og beskjedent lite hverdagsdrama i svart-hvitt. «C’mon C’mon» gir Phoenix en sjelden mulighet til å spille en helt alminnelig, anstendig mann forholdsvis fri for neuroser og mørke skyggesider. Han er radiojournalisten Johnny, en litt sjuskete New York-er som reiser rundt i USA for å intervjue barn om deres håp, drømmer og tanker om fremtiden. De snakker velformulert om uro over klimaforandringene, om fedre som sitter i fengsel og en usikker fremtid som fortsatt fyller dem med forventning og optimisme.

Johnny har ikke barn selv, og er fortsatt litt skadeskutt etter et turbulent samlivsbrudd. Men han får sjansen til å dyppe tærne i foreldrerollen etter at søsteren Viv (Gaby Hoffmann) gjenopptar kontakten. Søskenforholdet deres fikk en stygg knekk i løpet av tiden de tok vare på en mor som var døende med demens, en vond periode som pisket opp mye gammelt grums. Et år senere er ting litt bedre mellom dem, selv om de ikke snakker like mye sammen som de pleide. Men nå trenger Viv hjelp. Hennes eksmann Paul (Scoot McNairy) har flyttet inn i en ny leilighet i Oakland, og takler ikke omveltningen særlig bra. En utfordring, siden Paul er bipolar og inne i en manisk periode der han ikke er i stand til å ta vare på seg selv.

Kanskje Johnny kan passe på sønnen deres noen dager, mens Viv prøver å håndtere situasjonen? Null problem. Johnny flyr til Los Angeles for å tilbringe tid med den niårige nevøen Jesse (Woody Norman), en morbid raring med overaktiv fantasi og et rikt indre landskap.

«C’mon, C’mon»

Johnny lærer nevøen å bruke lydutstyr og høre på verden rundt seg. De trasker rundt på stranden i Santa Monica, snakker om alt og ingenting. Johnny føler at han takler ansvaret over all forventning, men må reise tilbake til New York for å fortsette jobben. Viv går motvillig med på at han tar med seg Jesse, mens hun blir i Oakland på ubestemt tid. Noen dager blir til uker, mens Johnny og Jesse blir bedre kjent med hverandre. Dette er trolig så mye tid Johnny noensinne har tilbragt med et barn, og han blir gradvis mer klar over hverdagsutfordringene med å ta vare på en niårig guttunge. Han sliter med å holde tritt med Jesses sukkerkick-energi og mister beherskelsen under en diskusjon om en syngende tannbørste. De har begge noen skikkelig anspente øyeblikk, men stort sett går alt fint. På veien blir Johnny oppriktig glad i den lille raringen, som bærer preg av en veldig fri oppdragelse og har en gammel sjel.

Johnny oppdager samtidig at unger kan surre seg bort i storbyen på noen sekunder, at ingen foreldre egentlig aner hva i helvete de driver med og får et mye nærere forhold til søsteren sin. Mens Johny lever av å stille spørsmål til barn sliter han med å svare på de vanskelige spørsmålene fra Jesse, som inkluderer nådeløse tungvektere som: «hvorfor er du alene?», «fortalte du mamma at hun burde forlate pappa da han ble syk?» og «kommer jeg til å bli som pappa da jeg blir voksen?». Det skjer ikke noe nevneverdig dramatisk, monumentalt eller direkte overraskende i «C’mon C’mon», som i likhet med Mike Mills tidligere filmer mest føles som en serie vagt sammenhengende episoder. Mer opptatt av å fange opp stemninger og øyeblikk enn å fortelle en klar historie.

«C’mon, C’mon»

Men alt virker samtidig veldig ekte, klokt, gjennomlevd og velobservert. Enten treffer filmer som dette noe i deg, eller så etterlates du helt likegyldig. Denne treffer. Jeg tror hundre prosent på personene vi blir kjent med i filmen; og alle de tre hovedrolleinnehaverne er glimrende her. Særlig Gaby Hoffmann utmerker seg som hans filmmamma Viv, og tegner et minneverdig portrett av en veldig distinkt personlighet i løpet av noen få scener. Phoenix er et varmere og tryggere nærvær enn vi er vant til å se ham, men ikke uten sine eksentriske grånyanser.

Tiåringen Woody Norman er så naturlig her at det er lett å tro at man bare slapp ham løs foran kamera og håpet på det beste, men han er i virkeligheten britisk barneskuespiller med bred erfaring fra film og TV – som er utstyrt med en total overbevisende Los Angeles-aksent.

«C’mon, C’mon»

Det er trolig verdt å merke seg at regissør/manusforfatter Mike Mills har en sønn på samme alder som Jesse, sammen med kona Miranda July (selv en filmskaper og konseptkunstner). Flere av filmene til Mills har klare selvbiografiske trekk. «Beginners» (2010) tok for seg hans forhold til den kreftsyke faren Paul, som i en alder av 75 år kom ut av skapet som homse - mens «Moderne kvinner» (2016) var inspirert av hans mor og søstre. Så det er lett å mistenke at «C’mon C’mon» er basert på Mills’ erfaringer med (og funderinger om) farsrollen.

For noen år siden intervjuet han dessuten barn til et prosjekt for San Francisco Museum of Modern Art, akkurat som hovedpersonen Johnny. «C’mon C’mon» er dedikert til en av ungene intervjuet i filmen, niåringen Devante Bryant, som ble skutt i hjel utenfor hjemmet sitt i New Orleans noen uker etter at opptakene var fullført. Livet er kort og kaotisk. For noen kortere og mer kaotisk enn oss andre.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen