Film

Pedro Almodóvar tar et oppgjør med Spanias egen forhistorie

«Parallelle mødre» er nok et Pedro Almodovar-drama om kompliserte familiebånd, sterke morsfigurer og hvordan fortiden farger nåtiden.

---

5

FILM

«Parallelle mødre»

Regi: Pedro Almodóvar

Spania 2021

---

Etter å ha gitt den gamle kompisen Antonio Banderas en av hans livs roller (og en velfortjent Oscar-nominasjon) i selvbiografiske «Smerte og ære» (2019), gjør Pedro Almodóvar omtrent det samme for sin muse Penélope Cruz. Dette er deres åttende film sammen, som også sikret henne mange lovord samt en Oscar-nominasjon. Det er Pedro Almodovars første film som tar et direkte oppgjør med Spanias egen forhistorie. Almodovar var en av filmskaperne som nøt godt av den kreative «La Movida»-friheten som blomstret opp etter at Franco-tidens totalitære undertrykkelse endelig var over, og i likhet med så mange landsmenn var han mer opptatt av å nyte nåtiden enn å forholde seg til de deprimerende traumene i bakspeilet. Men som slutteksten i «Parallelle mødre» understreker: «uansett hvor hardt du prøver å bringe fortiden til taushet, nekter den menneskelige historien å la seg tie». Et sitat fra den uruguayanske journalisten Eduardo Galeano, som flyttet til Spania etter militærkuppet i 1976 – og flyktet fra en fascistisk folkemorder til et land som akkurat hadde blitt kvitt en annen.

Pedro Almodóvar og hans familie var ikke personlig rammet under Franco-tiden, der over hundre tusen mennesker ble myrdet og dumpet i massegraver. Men det er en sentral del av landets forhistorie; et åpent sår som har farget hele den spanske folkesjelen blodrød. Akkurat som Putins avskyelige handlinger i dag vil etse seg fast i den ukrainske folkesjelen i flere generasjoner. Destruktive despoter som prøver å tukte verden til sine vrangforestillinger er alltid dømt til å tape, men på sin hatefulle vei inn i historiebøkenes mørkeste kapitler kan de forårsake vedvarende lidelser.

«Parallelle mødre»

Motebladfotografen Janis Martinez (Penélope Cruz) er på randen til førti og for ung til å ha opplevd grusomhetene selv. Men hun ble oppdratt av en bestemor som var veldig preget av at hennes far ble henrettet av falangistene under borgerkrigen, og dumpet i en massegrav like utenfor landsbyen. Året er nå 2016, og Janis jobber aktivt for å endelig få denne gravplassen ekshumert. Hun rekrutterer hjelp fra den rettsmedisinske arkeologen Arturo (Israel Elejalde), men det er en søknadsprosess som kan ta flere år. Så i mellomtiden innleder de en affære som gir Janis en uventet bolle i ovnen. Arturo er gift med en kreftsyk kone og slett ikke klar for en baby, men det er Janis. Hun kommer fra en familie full av sterke alenemødre, som fikset alt på egen hånd uten menn. På fødestuen blir Janis kjent med tilsvarende høygravide Ana (Milena Smit), en deprimert tenåring som slett ikke vil ha barn.

Vi får senere vite at graviditeten var et resultat av en gruppevoldtekt, og at hennes eneste støtteapparat er moren Teresa (Aitana Sanchez-Gijon). En patologisk selvopptatt skuespiller som aldri ville bli mor, og ikke er nevneverdig mer interessert i å bli bestemor. Hun er en representant for den generasjonen som «ikke er opptatt av politikk», og foretrekker å forholde seg helt nøytral til Spanias fascistiske fortid. Janis og Ana danner et bånd og føder hver sin datter på samme tid. Disse «Parallelle mødrene» holder sporadisk kontakt med hverandre og ender opp med å spille viktige roller i hverandres liv. Som alenemødre, nære venner og etter hvert elskere. Flere overraskende hendelser skaper ytterlige komplikasjoner i dette dysfunksjonelle forholdet, og tyngende løgner forandrer maktbalansen mellom dem – men jeg vil nødig avsløre mer enn nødvendig, siden disse dramaturgiske såpeopera-skruballene er blant de store fornøyelsene med «Parallelle mødre».

«Parallelle mødre»

Pedro Almodóvar kunne lett ha forvandlet dette til en av sine en sine lidenskapelige, saftige, Douglas Sirk-aktige melodramaer (eller eventuelt en Hitchcock-inspirert psykothriller), men i likhet med de siste filmene hans er «Parallelle mødre» veldig nedpå, melankolsk og behersket. Mer interessert i fraværet av det som var før, enn alt som er her nå. Sånn er det kanskje å bli eldre. Almodovar har rukket å bli 72 år gammel, og det svir sikkert for en mann som var drevet av ungdommelig opprørstrang og grenseoverskridende kåtskap. Til gjengjeld bli Almodovar stadig mer humanistisk: Dette er en historie helt uten dårlige mennesker, der alle behandles med mye empati og stor forståelse. Penélope Cruz har konsekvent gjort sine sterkeste prestasjoner i filmene til Almodovar, så det skapes stadig større forventninger til samarbeidene deres.

Det er vanskelig å overgå tidligere meritter som «Alt om min mor» (1999) og «Å vende tilbake» (2006), noe jeg heller ikke kan påstå at «Parallelle mødre» gjør. Men Cruz gjør som vanlig en sterk innsats i en rolle skreddersydd for henne. Almodovar begynte angivelig å drodle med dette prosjektet for over tjue år siden (en fiktiv poster for filmen dukket opp i «Brutte omfavnelser»), hele tiden med planen om at Cruz skulle spille en av hovedrollene. Han sliter litt med å snøre sammen de to historietrådene til en sømløs helhet, og utgravingen av massegraven med Janis’ oldefar blir mest et underutviklet sidespor. Men det er fortsatt et essensielt sidespor, og Franco-tidens spøkelse hjemsøker hele filmen. Almodovar understreker at fascismens moderne oppblomstring bare kan skje i samfunn der folk foretrekker å glemme fortidens synder, fremfor å konfrontere det ubehagelige før man prøver å bevege seg videre.


Nyeste fra Dagsavisen.no: