Film

«Ali & Ava»: Varmt og melodisk kjærlighetsdikt fra et klassedelt samfunn

Varme og medmenneskelighet gror som løvetann gjennom hard asfalt i «Ali & Ava», en realistisk kvernet kjærlighetsberetning fra et klassedelt England.

Adel Akhtar og Claire Rushbrook som Ali og Ava i «Ali & Ava», Clio Barnards nye film om et umake kjærlighetsforhold.

---

5

FILM

«Ali & Ava»

Regi: Clio Barnard

Eng. 2021

---

Med caps, stasjonsvogn og headset fyker Ali omkring og samler inn husleie fra folk han leier ut til. Han tilhører den britiskasiatiske middelklassen i den britiske tekstilbyen der han bor, og med det som utgangspunkt tar regissør Clio Barnard oss nok en gang med inn i Englands sosialt utarmede drabanter, nærmere bestemt i hennes egen hjemby Bradford. Hit var også handlingen til både debutfilmen «The Arbor» og hennes på alle vis sterke gjennombruddsfilm «En himmel full av kobber» («The Selfish Giant») lagt, om hvordan fattigdom og mangel på sosiale ressurser sliter familier og særlig barna i stykker.

«Ali & Ava» er mer optimistisk, men arrvevet stikker dypt og lar ikke håpet få gro. Til å være en eiendomsspekulant er imidlertid Ali (Adeel Akhtar) en usedvanlig sympatisk, omgjengelig og varm fyr, som knytter sterke vennskapsbånd til de han leier ut til, gir dem jobb i vanskelige tider og kjører barna deres til skolen. Et av barna er Sofia, som hater skolen og behøver hjelpelærer. Det er slik Ali blir kjent med Ava (Claire Rushbrook), en dag det striregner og han tilbyr seg å skysse henne hjem etter å ha satt av Sofia hos familien. Det skal bli kimen til et vennskap og et varmt og intuitivt kjærlighetsforhold mellom to umake mennesker med ulik kulturell bakgrunn, sosialt ståsted, alder og hudfarge. Hun er opprinnelig irsk, og enke, men av gode grunner separerte hun seg fra ektemannen før han døde. Sønnen Callum (Shaun Thomas) kjenner ikke farens historie, men er selv blitt far som tenåring. Claire er kort sagt bestemor, men fortsatt med unge drømmer om noe mer. Noe annet enn livet i reiret av en leilighet i ruindrabanten Holmewood kan gi henne.

Første gangen Ali kjører Ava hjem spør han sjokkert om Ava virkelig mener at hun bor i Holmewood, den røffeste og tristeste av alle bydelene i Bradford, hvor de kaster stein på bilene? Ganske riktig peprer det snart med stein mot Alis stasjonsvogn, og det kunne blitt ganske ampert hadde det ikke vært for at han har en helt spesiell måte å takle den veldig unge mobben på, med en slående sjarm som også imponerer Ava. Steinkastingen er ikke tatt ut av det blå. Holmewood er Bradford-bydelen som flere ganger er blitt slått opp i britiske medier fordi taxi- og busselskaper nekter å kjøre dit når kjøretøyene formålsløst blir ramponert med stein- og mursteinkastende ungdom. Den er blitt symbolet på en feilslått sosialpolitikk og en vanskjøttet britisk arbeiderklasse som Clio Barnard retter et lys mot.

«Ali & Ava»

Ali og Ava har oddsene mot seg, ikke ulikt andre «Romeo og Julie»-fabler. Ali er ubestemmelig noe yngre enn Ava, separert fra sin enda yngre kone Runa (Ellora Torchia) som studerer døgnet rundt og har vokst fra Ali både intellektuelt og i livet ellers. Men fortsatt bor de sammen, hver for seg. For Ali er det en altfor stor skam å fortelle storfamilien at ekteskapet er over, og mens de later som ingen ting bygger konfliktene seg opp i randsonene. Mellom Ali og etter hvert skeptiske familiemedlemmer, mellom Ava og sønnen Callum, som så sterkt misliker vennskapet mellom moren og Ali at nedarvede gener fra en voldelig, rasistisk og oppfarende far kommer til overflaten. Gjennom alle disse mørke lagene, i filmen nattsvart og dunkelt understreket gjennom foto og harske omgivelser i et nær sagt evig skumringslys, kommer det også strimer av dagen som enten skal komme eller har vært. Men dagslyset får bare unntaksvis plass i Barnards film.

Likevel har Clio Barnard aldri vært mer håpefull enn i «Ali & Eva», og aldri har «(Dawning of a) New Era» med bandet The Specials fått en finere ramme. For Ali er musikken et betydelig og bestandig holdepunkt i livet. Han er en havarert DJ med en form for hyperaktiv diagnose som bruker musikken som en rytmisk puls, retningsgiver og kollisjonspute, enten det er for å rase fra seg – dansende frenetisk på biltaket i skumringen – eller som sosial isbryter for eksempel i møte med Holmewood-mobben hvor en drivende beat fra strøkets egen lokale helt MC Innes baner vei.

Musikken blir en motor i Barnards på samme tid energiske og ømme fortellerstil, og av flere uforglemmelige scener hvor musikken trer inn som medspiller lyser steinkasterscenen kraftigst ved siden av første gangen Ali og Ava bonder over The Buzzcocks’ «Boredom» idet de møtes. Som i punkklassikeren sitter både Ava og Ali fast i en evig runddans, og som en videre illustrasjon over hvor forskjellige de er liker hun country og folk, som The Dubliners og Karan Casey, og sistnevntes (Dubliners)-sang «Grace» er hennes røde tråd filmen gjennom. Ali er mer på bhangra, A.R. Rahman, Lunar C og La Roux, men han vet veien rundt motsetningene og en scene med dem begge, med hvert sitt headset og hver sin type musikk, Sylvan Esso og Karen Dalton, utgjør filmens ubetalelige omdreiningspunkt.

Clio Barnard overrumpler i måten hun driver lettheten og det drømmende fram gjennom alt det miserable, hvor følelser strekkes og trekkes og pakkes inn i musikk og en filmskapers uforbeholdne omtanke for absolutt alle rollefigurene. Claire Rushbrook, som kanskje særlig huskes i gjennombruddsrollen som datteren til hovedpersonen i Mike Leighs «Hemmeligheter og løgner» (1996), er nydelig i rollen som Ava, og Adeel Akhtar (bl.a. «Four Lions») går bokstavelig talt gjennom lydmuren. Blant siderollene får særlig Ellora Torchia fram en særegen blanding av nag og samvittighet, mens Shaun Thomas, som spilte Swift i «En himmel full av kobber», er hjerteskjærende god som Callum. Barnard legger inn små ekko av «kobber»-filmen også i «Ali & Eva», som skal være inspirert av personer hun traff under opptakene av nettopp denne filmen, som for å si at alt dette er en del av en større kjærlighetserklæring til menneskene som prøver å vri seg ut av de skjøre og vanskelige strukturene som skjebnen og sosialpolitikken har fanget dem i. Gjennom sine filmer med Bradford som utgangspunkt inntar Clio Barnard posisjonen som en samvittighetens røst sammen med Ken Loach og nettopp Mike Leigh, betydelige britiske filmkunstnere som makter å se mirakler i det alminnelige.